Det er familielykke som utfolder seg på gulvet foran peisen i Bryggevegen i Lillehammer. Mor, far og ett sett spreke besteforeldre smiler, ler og tøyser med to babyer som kravler rundt. Julenissen hilser velkommen ved inngangsdøra, og ute er det postkortstemning med hvit utsikt mot Mjøsa.

Ingen kan se at dette er en høyst uvanlig familie, med en helt spesiell historie.

Prøverør mislyktes - så kreft

Den begynner dramatisk, for to år siden. Da er det verken førjulsidyll eller familielykke hos Hege og Jan Ove. De har lenge prøvd å få barn. Et forsøk med prøverørsmetoden har mislyktes. Dessuten er Hege i veldig dårlig form. De skal i gang med et nytt forsøk i januar, men siden begge var så slitne og nedfor, tenker de å ta en ferietur først.

Den turen blir aldri noe av.

For Hege blir bare dårligere og dårligere. Da hun oppsøker legen, blir hun sendt rett på sykehus. Diagnosen er brutal: Hun har eggstokkreft. Kirurgene fjerner den ene eggstokken, men kreften kommer raskt tilbake. Alt skjer veldig fort. Det står om livet. Heldigvis får legene klaff med cellegiftbehandlingen. Hege overlever.

Men gleden er bare halv. For hun vet at hun aldri vil kunne bære fram egne barn. De har tenkt tanken om adopsjon før, men også denne muligheten er stengt nå. På grunn av kreftdiagnosen må de vente fem år før de kan søke, og ventetiden etterpå er lang.

Ulovlig i Norge

Det er Jan Ove som sier det høyt første gang: «Hva med surrogat? At en annen kvinne bærer fram barnet?»

Metoden er ulovlig i Norge, men tillatt i USA. Hege saumfarer internett på jakt etter informasjon. Den eneste personen hun vet at er blitt forelder på denne måten, er TV-kjendisen Arve Juritzen. Hege sender e-post og får svar. Det første han forteller henne, er at hun må slutte å bruke uttrykket surrogatmor. «Det er DU som skal bli mor, Hege», skriver Juritzen, som har mange råd og tips til det unge paret.

Høsten 2007 reiser Hege og Jan Ove til London for å være med på ett av Growing Generations tre, årlige informasjonsmøter i Europa. Det amerikanske surrogatbyrået hevder å være verdens største i sitt slag og tilbyr sine tjenester til «et bredt utvalg familietyper, inkludert homofile, lesbiske, heteroseksuelle, singel og personer med HIV».

Tjenestene består av amerikanske mødre som er villige til å bære fram andres barn mot betaling, et kartotek over mulige egg- og sæddonorer, samt et kobbel leger, psykologer og advokater.

Hege og Jan Ove har ingen betenkeligheter med å signere kontrakten.

Lånte bort kroppen

16. mars 2009, ett og et halvt år senere, befinner de seg i en operasjonsstue på et sykehus i San Antonio, Texas. Hege holder en høygravid og svært urolig kvinne rundt skuldrene. Bak forhenget snitter kirurgen opp den runde magen med stødig hånd og løfter ut to blodige, velskapte babyer. Jan Ove er som paralysert. «Skal du ikke ta bilder?», spør anestesilegen, før han napper til seg kameraet og foreviger øyeblikket.

Tårene kommer først da Hege ringer hjem til Lillehammer for å fortelle at alt gikk bra. Hun er mamma til to sprell levende guttebabyer! Kvinnen som har født dem, ligger på et annet rom i samme sykehuskorridor. Hun har lånt bort kroppen sin i ni måneder, men har ingen genetiske bånd til barna. De ble unnfanget i et skål i et laboratorium. Jan Ove er barnas biologiske far. Eggene kommer fra en anonym donor.

Informasjon om moren i bankboks

Ni måneder senere er det ingen som tenker på genetikk og legevitenskap når Sean Olai og Nicholas Emilé kravler rundt på stuegulvet på Lillehammer. I hverdagen handler det om bleieskift, mat og søvn.

Hege og Jan Ove er imidlertid forberedt på at spørsmålene vil komme en dag. I en bankboks ligger informasjon om guttenes biologiske mor. Hege og Jan Ove vet så å si alt om henne, unntatt etternavn og adresse. De har bilder av henne som voksen og barn, de kjenner den medisinske historien til hele familien og hva slags karakterer hun fikk på skolen. Som kunde i Growing Generations har du nemlig mulighet til å velge.

- Å finne min «stedfortreder» var det vanskeligste ved hele prosessen, sier Hege og Jan Ove.

De innrømmer at det føltes rart å klikke seg gjennom et helt kartotek med potensielle donorer. Alle av topp kvalitet, ifølge byrået. Kun tre av hundre mulige donorer blir godkjent.

- Hvilke egenskaper legger en vekt på i en slik situasjon?

- Medisinsk historie, kommer det kontant fra Jan Ove.

Når du selv har slitt med sykdom, vil du gjerne gi barnet ditt et best mulig utgangspunkt.

- Og så er det umulig å ikke se på bilder. Du må like ansiktet til den personen som skal ha gener i ungene dine, sier Hege.

Ble til vennskap

Hun tror imidlertid ikke det er det genetiske opphavet guttene kommer til å være mest opptatt av i framtida.

- Undersøkelser viser at barn ikke lurer så mye på egget. Men det er veldig viktig for dem å vite hvem de lå i magen til.

Og det blir ikke så vanskelig å forklare. For historien om hvordan de to guttene ble til, er spesiell på flere måter. Hege og Jan Ove Kappelslåen fikk ikke bare barn i USA, de fikk en hel familie. Møtet med Jennifer, som surrogaten heter, hennes mann og de tre barna deres, ble starten på et varmt vennskap. De to familiene har fremdeles tett kontakt. Til og med bestemor på Biristrand har hilst på Jennifer via pc-skjermen.

I mars reiser de over på besøk.

Den første kontakten med Jennifer skjedde per telefonmøte, der også en representant fra surrogatbyrået var med. På forhånd hadde Hege og Jan Ove satt opp hvilke egenskaper de ønsket at surrogaten skulle ha. Blant kriteriene var at hun skulle være optimistisk, ha godt humør og en familie som støtte henne.

LES OGSÅ: Besteforeldrene fikk engel for innsats

Tilsvarende hadde Jennifer sine preferanser. Byrået koblet dem, og det ble full klaff med en gang. Spenningen var likevel stor da de møttes ansikt til ansikt første gang, på et hotellrom i Los Angeles. Jan Ove var mest spent på den andre mannen. Hva syntes egentlig han om dette?

- Det var som å møte et gammelt vennepar, forteller Hege.

- Men egentlig hadde jeg ikke så klare tanker i hodet akkurat da. Jeg var så overveldet.

Hun var sliten, også, etter den tøffe kreftbehandlingen.

I oktober ble det ny USA-tur, for å være med på ultralydundersøkelse. En og en halv måned før termin reiste de over igjen. Da flyttet de inn i en bolig i nærheten av Jennifer og familien. De tilbrakte mye tid sammen. Jan Ove, som driver eget byggefirma i Lillehammer, hjalp til med snekkerarbeid på huset.

Da tiden kom for å reise hjem til Norge, var det barna til Jennifer som gråt mest. Det var ikke de to guttene de ikke ville skilles av med, men Hege og Jan Ove.

Følte et kall

Det var kun Jennifer som fulgte dem til flyplassen.

- Blikket hun sendte oss før hun snudde seg og gikk, glemmer jeg aldri, sier Hege.

- Der og da skjønte jeg at hun syntes det var rart at vi skulle dra.

De hadde snakket mye om det på forhånd. Jennifer sa at hun ikke ville gjort det, hvis det hadde vært hennes egne egg. «Dessuten hadde jeg aldri orket å ha to hvite gutter krabbende på plenen hjemme», spøkte hun. Selv er Jennifer opprinnelig fra Filippinene.

Hun sier hun meldte seg som surrogat fordi det var et kall.

Business-preg

Growing Generations driver business. Deres hjelp til ufrivillig barnløse koster fra 700.000 kroner og oppover. Til gjengjeld tar de seg av alt det praktiske og juridiske. Ikke minst alle forsikringene som må være i orden før møtet med det amerikanske helsevesenet. Leger, klinikker og advokater skal alle ha sitt. Honoraret til surrogaten utgjør en beskjeden andel, relativt sett.

- Hadde dere følelsen av å gjøre en handel?

- Ja, det hadde vi. Følelsen av at dette var forretninger ble etter hvert så sterk at det ble et irritasjonsmoment. Vi var veldig opptatt av at alt skulle skje på en ryddig måte, og ville bruke et stort byrå. Det hadde vi ikke gjort en gang til. Med den kunnskapen vi har nå, ville vi ordnet det på egen hånd.

For legalisering

Etter at Hege og Jan Ove startet prosessen med å få barn ved hjelp av surrogat, har de erfart at de ikke er de eneste.

- Surrogat er mer utbredt enn mange tror, og det er ikke bare blant homofile og lesbiske, sier Hege.

Underveis har hun – anonymt - delt sine tanker og erfaringer i et forum på internett. Et eget underforum for surrogat-interesserte, som hun tok initiativ til å opprette, har i dag 30-40 aktive brukere. Surrogatiforeningen, en frivillig forening som formidler informasjon om temaet, anslår at det årlig fødes rundt 100 norske barn av surrogat i utlandet. Foreningen arbeider for at surrogat også skal tillates i Norge.

Det ønsker også Hege.

- Det hadde vært mye ryddigere.

Både norsk og amerikansk statsborgerskap

I USA overtok hun og Jan Ove ansvaret for barna fra fødselen av. På fødselsattesten til tvillingene er det Hege som er oppført som barnas mor. Guttene har amerikanske pass, med siden far er norsk, har de både amerikansk og norsk statsborgerskap.

Etter norsk lov er det imidlertid alltid den som føder barnet som regnes som barnets juridiske mor. Den eneste måten å overføre morskap på, er ved adopsjon.

- Hvorfor skulle jeg måtte søke om å få adoptere mine egne barn? spør Hege.

- Den juridiske retten til barna fikk vi allerede i USA.

Senskader

I dag bruker hun mye tid på å spre informasjon og kommunisere med andre par som vurderer surrogat.

- Hvordan har venner og kjente reagert?

- De har nok tenkt mest på helsesituasjonen min. Særlig da det ble klart at vi skulle få tvillinger, sier Hege, som sliter med senskader etter kreftbehandlingen.

Kroppen hennes fungerer ikke, og hun må ta mye medisin mot nervesmerter.

Noen tenker også på hva som vil skje dersom hun blir syk igjen, og kanskje faller fra. Slike tanker har ikke Hege.

- Jeg tenker bare på å holde meg frisk, slik at jeg kan ta vare på barna mine. Men det er klart det er dager da jeg forstår at dette ville jeg ikke greid alene. Jeg visste ikke den gang hvor tøft livet kunne bli.

- Noen vil kanskje mene det er uansvarlig å få barn i din situasjon?

- Ja, og når jeg hører det, blir jeg lei meg. Jeg forstår at folk er redd for hva som kan skje. Men ingen har noen garanti i livet. Det kan like godt være Jan Ove som kommer ut for noe. Skulle ikke jeg få barn, bare fordi jeg har vært nær døden? Det er ingen menneskerett å få barn. Men jeg synes det er en menneskerett å prøve.