- Vet du at det har skjedd en ulykke? Jeg tror du må komme. Det er Joachim.

- Hva er det med Joachim?

- Han er borte. Helt borte.

- Hva er det du sier? Er han død, hva har skjedd?

På veg hjem fra fest

Det er lørdag kveld, natt til 26. april. Vennegjengen har vært på fest på Lalm da de setter seg inn i en bil og setter kursen mot Otta. Stemningen i bilen er god. De kjører fort. Altfor fort.

I det som politiet senere konstaterer er en fart på minst 170 kilometer i timen, får ungdommene skrens på bilen. Bilen kjører rett inn i autovernet og river med seg tretten stolper før den stuper over autovernet, nedover skråningen og flyr 125 meter gjennom lufta før den lander i elvekanten. Ingen i bilen bruker bilbelte.

Alle i baksetet blir kastet ut av bilen og blir liggende strødd rundt vraket. Frontruta henger igjen i en av de få tretoppene som blir stående igjen der bilen har stupt ned mot elva.

Mirakuløst nok slipper ungdommene i ulykkesbilen fra det med bare moderate skader.

Alle unntatt Joachim.

- Verste beskjeden en forelder kan få

- Ring 113.

Det er alt han klarer å si før verden går i svart.

Da ambulansepersonalet kommer til stedet, blir Joachim straks lagt i kunstig koma og sendt til Ullevål med luftambulanse.

Få minutter senere ringer telefonen til mamma Brit Eide. Stemmen i den andre enden av røret gråter.

- Det er Joachim. Han har vært i en trafikkulykke.

- Det er den verste beskjeden en forelder kan få.

Åtte måneder seinere

Vi er på Lalm, knappe åtte måneder etter ulykkesnatta. Ute har det lagt seg et tynt teppe hvitt over et vinterkaldt Lalm. Det går mot jul.

Mamma Brit Eide og pappa Tor Reidar Dahl forteller om natta da alt ble snudd på hodet.

De forteller om telefonen fra venninnen til Joachim om at noe hadde gått forferdelig galt. Om angsten, sjokket, kjøreturen til ulykkesstedet, synet av helikopteret som tok med seg gutten deres, de knuste trærne, det smadrede baksetet hvor Joachim satt da bilen stupte utfor skråningen.

På Ullevål ga legene ham små sjanser for å overleve. De innvendige skadene var enorme, og Joachim hadde miste flere liter blod. En arterie var ødelagt, leveren knust og milten hardt skadd.

- Da gikk jeg i svart. Jeg klarte ikke svelge det. Det var som en vond drøm, jeg ventet bare på å kunne våkne opp igjen og til at alt skulle være som det hadde vært, forteller Tor Reidar.

Det skulle ta flere dager før Joachim våknet igjen. Først langt ut i mai kunne legene med sikkerhet si at han var utenfor livsfare.

Husker ikke

For de fleste av oss er minnene fra ulykken knyttet til det vi har lest og hørt.

LES OGSÅ: Bilen fløy 124,5 meter i tretopphøyde

Vi husker bildene av bilvraket i elvekanten, avisoverskriftene, folkemøtet i Vågå og bildet av den ulykkelige sjåførens møte med Joachims far.

Les også: Angret bittert for fullsatt sal

Hos Joachim kommer minnene fra det som skjedde på riksveg 15 mellom Lalm og Otta den natta tilbake i små, brutale glimt, bilder som han før ikke husket som nå dukker opp uten forvarsel og gjør det vanskelig å sove.

I bildene blir han tatt med tilbake til kvelden i april, tilbake i baksetet på den svarte Audien. Han kjenner hodet som stanger oppi taket. Nakkeputen som slår mot brystet hans. Han ser at han flyr ut av bilen, at han ligger på bakken, kjemper for å holde seg våken.

Mørkere øyne

I dag er det umulig å se at Joachim for bare åtte måneder siden lå på Ullevål og kjempet for livet. Foruten arrene etter operasjonene er det bare på øynene de som kjenner han best kan se at noe er annerledes. Øynene er blitt mørkere, på et vis. Svartere. Ifølge foreldrene tok de med seg en langt mer alvorlig gutt hjem fra sykehuset enn han var før ulykken skjedde. Joachim har blitt bråvoksen, på ett av de mest brutale vis et ungt menneske kan bli det på.

- Jeg føler meg bra nå, men ikke slik som jeg var før. Jeg husker veldig lite av det som skjedde den kvelden. De glimtene jeg får kommer som oftest helt plutselig. På den ene siden er det greit å ikke huske mer. På den andre siden...

Joachim drar litt oppgitt på smilebåndet, og lar det svare for seg

Skjer ikke bare alle andre

- Om jeg er bitter?

Pappa Tor Reidar blir stille. Selv om lettelsen er stor over at alt gikk bra, er det tanker og følelser som nekter å slippe taket i en far.

- Ja. Det er jeg. Vi har vært gjennom alle de ulike reaksjonsfasene. Sjokk. Frykt. Sinne. Sorg. Men vi er enige om at det ikke hjelper å laste noen for ulykken. Ulykker skjer, og de vil skje igjen. Vi klandrer ikke sjåføren for det som skjedde. Men det har vært fryktelig tungt og vanskelig til tider. Det er det fortsatt. En slik ulykke gjør mye med en familie. Vi har kommet nærmere hverandre, samtidig som vi har blitt mer redde for hverandre nå som vi selv har sett hva som kan skje oss. Det skjer ikke bare alle andre.

- Man kan si det slik at jeg har fått to privatsjåfører til å kjøre meg på fest framover, blunker Joachim lattermildt og skotter bort på foreldrene sine.

Pappa Tor Reidar smiler, men øynene er svarte.

- Jeg lar deg ikke sitte på med noen som har hatt lappen i fjorten dager mer, nei. Det skal være sikkert.

Joachim håper at historien om hva som skjedde den skjebnesvangre kvelden kan få fartsglade sjåfører til å tenke seg om neste gang de bestemmer seg for å se hvor langt fartsnåla kan gå.

- Det er så unødvendig å kjøre så fort. Jeg håper historien om hva som skjedde kan virke preventivt. Dette kan skje med alle. Det skjedde med meg.

Ønsker å takke

Familien til Joachim Eide Dahl ønsker å rette en varm takk både til venner, familien bekjente og ansatte på Ullevål for all støtte og hjelp i tiden etter ulykken.

- Vi ønsker å takke alle som hjalp oss både på åstedet like etter ulykken og alle som har hjulpet oss i tiden etterpå, sier Tor Reidar Dahl og Brit Eide til GD.

Også på nettsamfunnet Facebook har Joachim fått stor støtte. Få dager etter ulykken ble det opprettet en støttegruppe for Joachim hvor både foreldre, familie og venner holdt medlemmene løpende informert om hvordan det gikk med Joachim.

- Det gikk mange rykter om ulykken og hvordan det gikk med Joachim. Vi ønsket å få slutt på alle spekulasjonene, derfor var vi glad for at venner opprettet denne gruppen slik at vi kunne fortelle sannheten der, forklarer Tor Reidar.

Gruppen teller i dag over 500 medlemmer.