Johan Kridih, opprinnelig svensk-tunisier med 12 år bak seg i Oslos restaurantverden, har jobbet under Eivind Hellstrøm ved Bagatelle, ved Theatercaféen og vært med å starte brasserie Südøst, et suksessfylt matsted. Undervegs har det blandt annet blitt to matbøker, «Kulinariske opplevelser fra Altaelva», og «Mat i tre akter» fra Nationaltheatret.

Nå sitter han og samboeren Ingvild Hemma i en ny og annerledes verden, som småbrukere på Øfstedalshaugen, fjernt fra storbyens hektiske restaurantliv. Med nyinnkjøpt traktor og panoramautsikt mot Lillehammer.

Foreløpig er det skinkene på stabburet som forteller om den nye tid på Øfstedalshaugen, og hva vi kan vente oss når vårsola smelter snøen over 50 mål med dyrket mark. Skinkene ble saltet ned og hengt på et stabbur på dalsida i Lesja for drøyt to år siden. Med tiden skal kanskje skinkene produseres fra egne griser. For i livet til matglade Kridih skal det fortsatt handle mest om mat. Han har en plan; bidra til å utvikle lokale råvarer for å løfte mangfoldet.

- Det er masse muligheter her i distriktet. Jeg ønsker å bidra til utvikle gode smaker og gode produkter, sier Johan, som foreløpig er involvert i produkt- og konseptutvikling i andre deler av landet, blant annet et skolelunsjprosjekt i Larvik, i tillegg til annen konsulentvirksomhet.

Vegen til Jørstadhøgda gikk gjennom nettstedet finn.no. I fjor sommer lå bruket ute til salgs etter at eieren, 89 årige Johan Haugen, flyttet til omsorgsleilighet på Jørstadmoen. Johan tok over for Johan.

For Ingvild var det som å komme hjem. Hun er oppvokst på Brøttum, men har i dag mor og far i Lillehammer. Når hennes yrke er interiørstylist og dekoratør, og moren heter Reidun Hemma som tidligere drev interiørforretning i Storgata, har ikke eplet falt langt fra stammen. Det bærer småbruket preg av. Foreløpig er det meste malt, men Ingvild har mange planer; som å blande enda mer gammelt og nytt i det særpregede gardshuset, hvor hun fra hjemmekontoret skal fortsette å jobbe med interiørmagasiner og eventbyråer. Foreløbig er det endel pendling, og mye kan gjøres på nett, men på sikt ønsker jeg å kunne etablere meg her fulltid, sier hun.

- «Tingvill», sier Johan og smiler over alle gjenstandene hun drar hjem fra loppemarkeder og bruktbutikker..

- Men nå har vi endelig plass til det, sier han.

Plass skal det også fortsatt være til den gamle klassiske vedfyrte komfyren fra Drammen Jernstøberi som fulgte med på kjøpet. For i den koselige gardsbygningen handler det om mer enn bare å leve av mat.

Leve for mat.

- Ja, det er mat jeg kan, mat jeg vil drive med. Men etter alle årene på kjøkkenet ønsker jeg å bruke kunnskapen til noe annet enn å servere restaurantgjester hver kveld. Jeg har lyst til å bygge opp noe, komme nærmere agronomien og involvere meg i produksjon av råvarer. Tidligere jobbet jeg med import av ulike produkter, reiste i utlandet og erfarte hvor mange flotte, gode produkter som kommer fra distriktene. Jeg har lyst til å vise at det er mulig å få til noe her i distriktet, noe ekte og genuint, og å være med å bidra til å løfte de lokale produktene med min erfaring. Og ikke minst gjøre et forsøk på å øke mangfoldet og bærkraftig produksjon. Industrien har lært oss opp til uvaner som skader miljøet, og det er på tide å våkne opp til nye tider og sette standard for nye generasjoner. Utviklingen er trist i Norge, mener Johan, som ikke trenger mange minuttene på å gjøre seg til venn med distriktets produsenter:

- Vi er ute og kjører. På de siste ti årene er antall melkeprodusenter i Norge halvert. Det skjer i en tid hvor prognosen indikerer en befolkningsøkning på 20 prosent fram til 2050.

- Hva er galt med større enheter?

- Vi mister mangfoldet, kunnskap og matkultur. I Norge trenger vi et bedre produktutvalg. Vi er for eksempel et av få land hvor det ikke er upasteurisert melk å oppdrive i forretningene. Vi må investere i mangfold, men det er viktig at det er produsentene som får betalingen, ikke grossistene, sier Johan, som mener noen med pondus må gi dagligvarebransjen et spark.

- Det holder ikke slik de driver i dag hvor det er mat med usunne tilsetningsstoffer som utvanner matmarkedet. I dag er det skinker med tilsetningsstoffer som preger matproduksjonen, sier han og tar oss med ut i stabburet for en smaksprøve av sine egne skinker.

- De er lite saltet, men de får henge til de er gode. Nå er det gått to og et halvt år og vi nærmer oss smaken, sier han og skjærer noen tynne skiver med sin hånddrevne mekaniske Berkel, en håndlaget 1953- modell, et klenodium som ble innkjøpt hos en brukthandler i i London.

Nye spekeskinker ser han for seg fra griser på gården, økologisk frilandsgris.

- Det betyr at grisene ikke lever i et fjøs, men for de meste er på jordet. Der kan de gjøre det griser gjerne gjør; å grave etter

røtter. Frilandsgrisene spiser dermed en del plantevekster ute,

levende lykkelige griser som gir et mer velsmakende kjøtt. Men om det blir tre eller 100 griser får tiden vise, sier Johan.

Hele bruket måler 110 mål.

- I høst plukket jeg piggsopp. Det var en fantastisk følelse å tilberede sopp fra egen skog, sier Johan som ser på 2010 som et se og prøve år.

- Jeg kan ikke forandre verden, men jeg kan bidra med kunskap, sier han og ser for seg sommerhalvåret som småbruker på Øfstedalshaugen.

- Det blir etterhvert garantert ren mat fra økologisk kjøkkenhage, sier Ingvild.

- Alt av tradisjonelle grønnsaker; gulrot, kålrot rødbeter, blomkål, urter og flere slag poteter.

- Og så vil jeg slå et slag for den glemte stikkelsbæren, sier Johan.

- Tidligere var det et tusentall slag, før den amerikanske melduggen tok knekken på det meste. I dag ser vi sjelden stikkelsbær, bare noen få slag er igjen, sier Johan og funderer over alt han har fått med på kjøpet av småbruket.

- Det paradoksale er at vi bare hadde fått 40 kvadratmeter for samme pris i Oslo. Da ville vi bodd tett på folk i en blokk. Her må vi gå et stykke for å nå naboen, men i motsetning til i en blokk i storbyen kommer naboene på besøk.

- Jo, det her er livet, sier Johan Kridih og tar en nytt stykke av Ingvilds nylagede ostekake.

På en ny god dag på Jørstadhøgda.