På perrongen står åtte tyske reiselivsledere.

De er av de bereiste i Europa, og av de mer kresne gjestene, ledere i selskaper som lever av å sende næringslivsfolk på konferanser og firmaturer til attraktive destinasjoner verden over.

Direkte fra Gardermoen

Denne fredagen flys de inn til Norge og Gardermoen for å sette seg på toget til Lillehammer; en by de aldri har besøkt, i et land hvor de fleste kun har opplevd fjordene og Hurtigruten.

For 48 timer spekket av opplevelser, en test av det beste av hva distriktet skal leve opp til i sitt nye slagord: «Opplevelser. Slik du vil ha dem».

LES OGSÅ: «Slider» skal trekke turister

Vil vi klare å imponere godt vante tyskere? Og vil de gi distriktet flere besøkende?

I Lysgårdsbakkene er sletta lyssatt med fakler når gjestene marsjerer inn, viftende med tyske flagg, for en åpningsseremoni i olympisk ånd med velkomsttale, flaggheising og tenning av ilden.

Alexandra blir rørt

Et lett snødryss gir en anelse av magien fra 16 år tilbake når det tyske flagget heises mens nasjonalsangen toner utover høyttaleranlegget i bakken. I øyekroken til Alexandra Herbrand er en tåre.

- Jeg blir rørt, sier hun.

- Ja, som om hårene reiser seg, sier Markus Jaeger.

Og ennå er ikke ilden tent!

En av vettene fra OL i 94, Siv Skansen, fører fakkelen inn på sletta og lar en av gjestene bringe den de siste meterne opp trappetrinnene til fakkelholderen for å tenne flammen.

Tyskernes olympiske 48 timer er i gang.

Verten Hedi Jensen, som er salgsansvarlig for kongresser og såkalte event i Lillehammer Turist, smiler fornøyd over den stigende stemningen når følget rusler videre i fakkeltog mot freestyleanlegget og en fartsfylt time med kjelkekjøring i Kanthaugen - den første av flere «olympiske øvelser» denne helgen, i lagkonkurranser hvor navnene på lagene blant annet er Hafjell og Sjusjøen.

Den olympiske aura

For arrangementsansvarlig i Olympiaparken, Erik Fostervoll, er tyskerne bare en av mange grupper som loses gjennom aktivitetene i anleggene denne vinteren.

Etter et bedrøvelig fjorårssesong er markedet i ferd med å løsne, ifølge ham. Han ser det mange mener lillehamringene ikke lenger er like opptatt av; betydningen av OL-anleggene for turistene.

Volker Haebel setter ord på følelsen overfor GD. Han snakker om den olympiske auraen.

- Om det er Garmisch-Partenkirchen, Innsbruck eller Lillehammer; det er en aura rundt byene. Å kunne gå inn i OL-anleggene gir en spesiell følelse. Anleggene vil alltid være en attraksjon, noe særegent for Lillehammer, mener han.

Tusser og troll

Reiselivslederen fra Wiesbaden jakter de naturlige opplevelsene. Han vil ha minst mulig tilgjort.

Likevel; Eventyrslottet i Hunderfossen Familiepark er en opplevelse denne fredagskvelden, med middag mellom trollene i Trollsalen og overnattingen i snøhotellet. Men ...

- Is- og snøhotellene kom for 20 år siden. Det i seg selv er ikke unikt, men sammen med de andre aktivitetene i parken blir totalopplevelsen unik, påpeker han. En god natt søvn blir det ikke for alle i soveposen på saueskinnene.

Klokken blir fem før herr Haebel sovner under stjernene i det igloformede snørommet.

- Jeg lå og stirret i taket og så på stjernehimmelen. Det var likevel en fin opplevelse i den friske, kalde lufta, sier han.

Fun people

Neste morgen venter alpinbakken i Hafjell og en ny olympisk øvelse; slalåm. For en mann som sender de fleste av sine kunder til alpene for å oppleve røft terreng er tydeligvis ikke forventningene all verden.

- 900 meter over havet er ikke stort. Det gir ingen forventning om spektakulære opplevelser, sier Haebel, og forteller at han ser på høyden over havet når de sender sine kunder til alpene.

Men reiselivssjefen innser at han tar feil.

- Jeg så for meg langrennsløyper, beskjedne alpinbakker i en typisk norsk, rolig atmosfære med folk på langrennsski og bare et begrenset alpintilbud. Beklager; jeg tok feil. Det her er noe annet, og det overrasker meg, sier Haebel og snakker om koselige barer og «fun people» etter et par timer i anlegget.

- Riktignok har alpene flottere fjell, flottere bakker, men de klarer ikke å konkurrere med alt dere har rundt alpinbakken: Muligheten til å kombinere med langrenn og alle aktivitetene vi forbinder med Nord-Europa, sier Haebel.

Teambygging

Når de haster videre gjennom snøkledd skog mot Sjusjøen, sitter en sigen gjeng i minibussen etter en natt i snøhotellet og frisk luft i alpinbakken. Seks av åtte sovner!

De våkner av jamrende hunder ved Kroksjøen, sibirske huskyer. Og minus 17 grader.

- De er bare ville etter å sette av gårde, bråker kun før de får mat eller skal ut på tur, beroliger Terje Dahlen.

Verten gjør som alltid; lar gjesten gjøre jobben med å sele hundene og sette dem inn i trekklinen, før de selv må ta styring over hundespannene.

- Det er ofte den arbeidsoppgaven de snakker om, ikke nødvendigvis selv turen, selv om også den gjør inntrykk. Men det er ikke på grunn av naturopplevelsen ...

- Formasjonene på trærne i snø og tåkerim kan være fascinerende vakkert, likeså stemningen langs Fjellelva, men med hundespann handler det mest om relasjonene - og samarbeidet med hundene. De får ikke hundene til å jobbe for seg om de ikke er delaktige. Det er teambygging, sier Dahlen, som har drevet hundekjøring på Sjusjøen i ti år.

Ingen nevner kulda

Ifølge ham, uten en eneste misfornøyd gjest. Denne gangen får han høre det igjen:

- Fantastisk, sier Alexandra Herbrand, når hun i Olympiaparkens varmedress kjører inn etter fem kilometer bak hundene.

- Kulda virker eksotisk på turistene. Vinter og kuldegrader hører med, sier Dahlen, som tror hundespannaktiviteter blir enda mer etterspurt blant turistene i årene framover.

- Det er noe ekte over det, sier Dahlen. Volker Haebel, mannen som gjerne vil ha ekte opplevelser, er begeistret: - Dette er noe nytt, noe annerledes, sier han når han går inn i minibussen. Ved Kroksjøen går tiden fort. Lillehammer Hotel venter, til en pause med bad og badstue, før dagens kulinariske høydepunkt; middag i hopptårnet med utsikt utover byen, et rikelig skalldyrsbord.

- Genialt, sier Susanne Schulze-Bahr når hun får se det oppdekkede bordet på Lillehammers tak. Noen timer senere venter mer utsikt når kvelden avsluttes i Toppen Bar med OL-entusiasten på Mølla, Liv Gun Gratzer, som vertinne. Hun har ski- og OL-historie på veggene. Men med tyskernes tempo, blir det ingen sene timer i OL-byens natteliv.

Pen søndag morgen hvor Lillehammer-distriktet viser seg fra sin beste side med skyfri og blå himmel, venter et nytt OL-anlegg - og nye aktiviteter.

80 km/t

En morgen med fart og spenning i bob- og akebanen.

Bobraft i opp mot 80 km/t. Der avløses fart av enda mer fart. Snøskuterkjøring i Huseskogen - før det hele roes ned en halvtime senere. I kanefart innover Maihaugen med et innlagt besøk i stua på Øygarden.

Med servering av en norsk spesialitet: Akevitt fra bondens skap. Og et innblikk i gamle håndverkertradisjoner i bondestua. Kontrasten fascinerer tydeligvis følget når de noen minutter senere vandrer rundt i 1980- og 1990-tallshusene, før de slenger seg på en avsluttende humørfylt tur på rumpereseren ned til Kirkestuen.

Der venter Heidi Jensen. Med lunsj og en premieutdeling i olympisk ånd. Hun snakker lite om alt de har opplevd, mer om alt det ikke ble tid til.

- Vi har så mye mer å by på, alpinbakker i Kvitfjell og på Skei, flotte langrennsløyper og flere museer. Jeg skulle også gjerne tatt dere med på en spasertur gjennom Storgata, ikke bare kjørt forbi, sier hun. For lillehamringer som noen uker senere får høre Arne Hjeltnes avsløre Lillehammer-distriktets varemerkeprofil, viser tyskeren at vossingens har tatt budskapet på kornet.

«Have a good time»

- Lillehammer må løfte fram budskapet om at byen er et livlig sted for aktive turister for å «have a good time», sier Volker Haebel.

- Til å være et så lite sted er jeg imponert over alle tilbudene, legger Susanne Schulze-Bahr til, før Heidi Jensen vinker farvel til sine gjester og gjør sine betraktninger som vertinne for de betydningsfulle gjestene som Norway Convention Bureau har funnet fram til. Det handler mest om OL-anleggene, idrettsanleggene som gjestene har snakket så mye om.

- Vi lillehamringer forstår ikke hvilken betydning anleggene og OL-ringene har, og hvor stort inntrykk de fortsatt gjør på turistene. Det er en magnet. Når skal vi i Lillehammer forstå det? Mange her vil jo gjemme bort OL-ringene fra den tiden, sier hun, og konkluderer:

- Jeg blir skuffet om vi ikke får tilbake gjester etter dette. Vi har så mye å by dem på. Sier Heidi Jensen.

PS: Lurer du på hva 48-timeren med det beste av det beste ville kostet deg?

Cirka 13.000 kroner.