- Kom da, Smiila! Ellen Mathisen snur seg tålmodig mot den vesle Jack Russel-terrieren, som har funnet noe interessant å lukte på i snøkanten ved Lillehammer helsehus.

Navnet er Smilla med to l-er (hun oppkalt etter en dansk romanfigur). Men «smila» går like bra, for det er smil hun får fram hos alle hun møter på sin veg.

Smilla er besøkshund. Hver onsdag klokka elleve tar hun og eieren Kristina Bergström turen bort til sykehjemmet. Her venter Ellen Mathisen (69). Ofte sitter hun klar på rommet sitt, ferdig påkledd med uteskoene snørt.

Men ikke i dag, for det er minus 17 grader ute, og Ellen er litt usikker på om hun kan gå ut.

- Hei, Smilla!

To fjes lyser opp når de møtes. Det ene har våt snute og mye pels. Det andre er fullt av forventning.

Det krafser i klør når Smilla spinner gjennom korridoren. Den vesle halen vifter fornøyd. Det blir tur i dag også. Ellen holder båndet, godt påkledd.

Smilla drar ivrig, uten å få skjenn, og tar en stopp, uten at noen maser. Ellen er en romslig hundefører. Tobeinte i hvite klær hilser og smiler på vegen. Alle kjenner Smilla. Vaktmesteren er spesielt sjarmert. Men han har ikke rukket å brøyte i Sansehagen. Så dagens spasertur må gå et annet sted.

Ute er det en strålende dag. Det knaser i is og frostrøyken driver. Smilla ruller rundt i den første snøfonna hun ser. I et kratt er det fugler som fanger interessen.

Ellen venter tålmodig.

Hun har alltid vært glad i dyr, og hadde hund selv i mange år. Han het Romeo (moren het Julie) og var en chow-chow. Da en av aktivitørene på helsehuset lurte på om Ellen kunne tenke seg å få en hund på besøk, sa hun ja med en gang.

Hun møtte Smilla for første gang i september. De fant tonen med én gang. Siden da har onsdag vært fast turdag. Uansett vær og føre. Noen ganger blir turen lang, andre dager kort.

Uten Smilla blir det ingen tur. Det ville ikke bli det samme å gå tur med bare Kristina.

Smilla må være med, sier Ellen bestemt. Etterpå tar Smilla gjerne en runde på huset. Den ett år gamle terrieren har vært med på både andakt og babysang. I dag er det bingo som står på programmet.

Det er mange som vil hilse på når siste gevinst er delt ut. Smilla lar seg villig klø på magen og bak ørene. Med fire kilo match-vekt sitter hun gjerne i fanget eller på et rullestolbord.

- Det er så koselig, sier Tove Granberg og stryker hunden over pelsen.

- Det blir liksom litt mer liv i oss gamle, også, når hun kommer på besøk.

Kristina Bergström bruker gjerne et par timer i uka med Smilla på helsehuset. Det var Røde Kors som spurte om hun kunne tenke seg å bidra som frivillig.

- Det er fint for hunden å få sosial trening. Hun tilpasser seg mennesker. En gang møtte vi en mann i rullestol på gangen. Han var tydelig interessert i hunden. Smilla hoppet rett opp i fanget hans.