Hun søkte ikke,hun ble spurt om å bli med til Malta der opptakene til Mesternes Mester ble gjort gjennom fire uker i september sist år.

- Ble du mester?

Brit smiler, men verken fotograf Olsen eller jeg greier å tolke smilet, betyr det ja eller nei eller rett og slett bare at spørsmålet forblir ubesvart til mesteren er kåret.

- Var det Dag Erik (Pedersen) som ringte?

- Nei, det var produksjonsselskapet Rubicon som spurte meg.

- Og du svarte selvfølgelig ja?

- Jeg ville vite hvem andre som skulle være med, hvordan konseptet skulle bygges opp i forhold til fjoråret osv. Og så sa jeg at jeg ville tenke litt på saken.

- Hva synes du egentlig om sånne realitygreier?

- Jeg så den forrige runden og likte konseptet. Mesternes Mester er riktignok en slags reality-serie, men forskjellen fra mange andre er at dette er positivt vinklet og skal ikke skape konflikter, men real konkurranse. Vi bodde i samme hus fire uker i strekk. Der måtte vi lage mat og vaske klær. Vi var nødt til forholde oss til hverandre på en ordentlig måte. Det er mer feelgood-preg over Mesternes Mester enn andre realityserier, og da kan jeg stå for det.

- Hadde du dagen?

- Jeg var i bra form, men skulle gjerne ønsket mer fysiske utfordringer. Mange av ferdighetene gikk på andre ting og var mer basert på flaks og hell enn rene prestasjoner. Noen tok det veldig seriøst. Jeg også. Det er sikkert noe vi har i oss, vi som har drevet med toppidrett.

Brit var OL-deltaker i Lake Placid i 1980 og i Sarajevo i 1984. Hun vet hva det går ut på når hun på kveldene sitter klistret til TV-apparatet.

- Jeg følger veldig med og kan sette meg inn i situasjonen. Kjenner på kroppen hvordan de har det de som er med.

- Irriterer du deg og tenker, hvorfor gjør han ikke sånn når den norske favoritten går inn til 41. plass?

- Nei. Du skal ha flaksen, dagsformen og marginene på din side for å vinne. 5, 10 eller 20 sekunder går fryktelig fort hvis du misser på bare én av de tre. Og har du ingen av delene, kan det bli 41. plass i stedet for pallen. I langrenn er det liten forskjell på ski som er 100 prosent og ski som er 99 prosent. Det kan bety mange sekunder på sjøl de korte distansene. Uten at jeg dermed sier at skia hadde skylda for resultatene på 15. kilometeren for gutta.

- Men hvorfor går Petter Northug plutselig så dårlig (PS: Mellom samtalen og publiseringen av dette intervjuet tok Northug bronse i klassisk sprint)?

- Han er ikke dårlig. Både han, Marit Bjørgen (hun tok gull bare ni timer etterpå, red.anm.) og Ole Einar Bjørndalen (sølv 35 timer senere) er gode nok. Blir raskt at hele Norge via media er i kjelleren fordi vi ikke hadde tatt flere gull allerede i løpet av de første dagene av OL.

- Hva ser du på?

- Mest skiidrett, langrenn, selvfølgelig. Skiskyting og alpint er også spennende.

- Skulle du ønske du var 25 og toppløper i dag?

- Tenker ikke på det. Jeg hadde det bra da og har det bra nå.

Best har Brit det når hun rusler de par hundre meterne ned til Nordsetervegen, spenner på seg skia og går innover sporet mot Birkebeineren skistadion. Gjerne sammen med en eller alle de tre barna. Brit er også trener for 15-16 åringene i Lillehammer Skiklub!

- Er ikke du Søre Ål-jente?

- Jo, jeg er Søre Ål-jente, til og med æresmedlem i Søre Ål. De konkurransene jeg går, er for Søre Ål IL. Men det med Søre Ål og skiklubben er ikke som i gamle dager. Vi har et utstrakt treningssamarbeid med Søre Ål, Øyer/Tretten, Follebu og Roterud. Tror og håper ikke noen er sure fordi jeg er i Lillehammer Skiklub. Det viktigste for meg er å skape et godt skimiljø for ungdommen i Lillehammer-regionen. Hvilken klubb de tilhører, er uten betydning, derfor fungerer klubbsamarbeidet svært positivt.

- Hva sier du til de unge som trener hardt og mye for å bli like gode som du var eller Marit Bjørgen er?

- Vi snakker ikke bare om teknikk; vi prater om alt mulig. Generell trening og utenomsportslige ting. Jeg lytter på ungdomspraten og diskusjonene. Sjøl var jeg 27 år da jeg ga meg, ingen alder akkurat. Men jeg prøver å dele egne erfaringer. Som at de beste har godt av å trene med de nest beste og omvendt. Jeg er overbevist om at de fleste har godt av å ha en tilværelse utenfor løypene og venner som ikke driver idrett. Toppidrett døgnet rundt sammen med mennesker som tenker toppidrett, blir lett et liv i ei «glasskule». NTG er bra – et fantastisk tilbud med skolehverdag tilpasset toppidrett og tett oppfølging både på trenersiden og støtteapparat ellers. Men du trenger ikke gå på NTG for å kunne bli en god idrettsutøver med topp internasjonale plasseringer.

Brit trener hver dag, minst en time. Går på ski, skøyter like mye som hun går klassisk.

- Er blitt ganske god, synes jeg. Skøyting var jo knapt oppfunnet da jeg var aktiv, jeg måtte lære det da jeg ble «gammel».

Når Brit ikke går på ski, er hun på spinning eller trener styrke. Om sommeren sykler hun.

- De beste i dag går mange minutter fortere enn du gjorde på en 10-kilometer, er de rett og slett bedre trent?

- Jeg tror ikke de trener så mye mer. Men de trener mye mer styrke og eksplosivitet. Og så går de annerledes teknisk og har litt bedre utstyr. Det har skjedd litt på 25 år.

- Kreves det mer for å være på topp nå enn da du tok olympiske medaljer?

- Tror egentlig ikke det. De har også større og bedre støtteapparat.

GDs journalist er ikke den eneste som husker en ung mor halsende etter en dobbel barnevogn nedover Nordsetervegen eller rundt på grusvegene i Kanthaugen-området.

Mens de fleste andre tok bussen, gikk eller sprang Brit. Det var sånn hun trente med tre små til verden på mindre enn fire år. Noen kilometer fra Olasveveien til byen, noen kilometer hjem. Det var ikke plass til alle i vogna, derfor satt tredjemann ofte i bæremeis.

- Du så rimelig gæern ut?

- Det går veldig fint å løpe med vogn, svarer Brit sindig, og skjønner ikke dette med tidsklemma.

- Jeg var heldig som hadde dagene hjemme med barna, mens Hans Erik (Tofte, ektemannen, red.anm.) var på jobb. Man har som regel tid til det man har lyst til å ha tid til. De som sier de ikke har tid, har sikkert ikke lyst.

Han Erik var også toppløper i langrenn. Hvorfor det ble de to, er det ikke like lett å få Brit til å fortelle.

- Jeg hadde kjent ham lenge før vi ble sammen. Ikke så rart, man blir jo kjent med hverandre i skimiljøet. Hans Erik var en sånn nesten uoppnåelig fyr. Hvordan vi ble sammen? Det bare ble sånn.

- Det ble vel ikke bare «sånn»?

- Ok da. Jeg og to skivenninner fra Kjelsås skulle på ferie til Syden. Men litt før vi skulle dra, trakk den ene seg, det ble plutselig en billett til overs. På den tida var det ikke som nå at navn og billett måtte stemme overens. En ledig billett var en ledig billett, vi inviterte Hans Erik med. Han ville.

- Hvor dro dere?

- Mallorca, tror jeg. Det var der ble vi kjærester. På ei strand.