Har du ikke født ennå?

- Jo da, hun er hjemme alene, ligger foran TV-en og gnager tannløst på en brødskalk, mens jeg vagger rundt med en pute på magen, i håp om at noen vil hjelpe meg ut av butikken med de tunge bæreposene mine.

Det er det jeg har lyst til å svare. I stedet smiler jeg anstrengt til den bekjente bak meg i køen på butikken og lirer av meg et eller annet knusktørt svar.

Det er dager til termin. Ikke måneder, ikke lenger uker, men noen ganske få dager. Og med nyttårsrakettene gikk også den harmoniske redebyggeren opp i røyk. Ned fra himmelen falt et grusomt hormonproppet monster.

- Kan du gjøre noe?

Jeg ligger lys våken i senga, for n-te kveld på rad. Det vil si; jeg sitter, med tre store puter bak ryggen, en syndig plate melkesjokolade brennende i halsen, senestrekk i begge beina og tenker i mitt opprørte sinn at i morgen kommer jeg sannsynligvis til å våkne opp med lysebrune, ukledelige leverflekker i ansiktet også.

- Det er ikke så mye jeg får gjort da, svarer han som ligger ved siden av meg og prøver å sove.

- Jeg vet at ingenting av det du eventuelt kunne hatt å bidra med hadde hjulpet det aller minste. Men det er ikke dét dette dreier seg om. Det handler om at du kanskje burde ha bitte litte grann lyst til å prøve, gneldrer jeg.

Som førstegangsgravid var jeg ekstremt prosessorientert. Jeg kunne svangerskapskalenderen på rams, visste til enhver tid hvor mange uker og dager jeg var på veg, leste side opp og side ned om fosterets utvikling og behov. Denne gangen har all oppmerksomhet ene og alene vært rettet mot resultatet. Det er kanskje ikke så rart. Denne gangen vet jeg jo hva som venter.

Denne gangen har vegen vært vegen, verken mer eller mindre, og nå syns jeg at jeg har gått både langt og lenger enn langt. Jeg tenkte jeg kanskje hadde gjort meg fortjent til en aldri så liten bonus denne gangen, for å ha gått åtte uendelig lange dager over terminen sist. Det er fortsatt håp.

Men ikke spør meg om hun har kommet, er du grei. Jeg lover å si ifra.