- Det er godt å se det ikke var mer avskrekkende enn at du kom tilbake til oss, sa jordmora og smilte.

Hun kom for å flytte meg over gangen, fra fødestua til et sparsomt innredet rom på barselavdelingen.

Jordmora, som nettopp var kommet på jobb, hadde sjekket journalen min og oppdaget at det var hun som hadde tatt i mot min førstefødte for tre år siden.

- Det var det, svarte jeg.

- Avskrekkende, altså. Jeg hadde bare glemt det, la jeg til.

Det hadde gått et halvt døgn siden jeg var blitt tobarnsmor. Om jeg ikke husket på forhånd hvordan det var å sette et barn til verden, hadde jeg på ingen måte rukket å glemme det igjen.

Det er i grunnen fantastisk hvor viselig innrettet vi mennesker er. Jeg grudde meg overhodet ikke til fødselen. Det var faktisk nesten så jeg gledet meg. Jeg tenkte det skulle bli en vakker opplevelse, rosemalte min egen evne til å takle smerte. I mitt eget hode var jeg en sterk og fryktløs urkvinne.

Min bedre halvdel forsto selvfølgelig at jeg snakket mot bedre vitende, han var tross alt til stede forrige gang, men han jattet med og holdt utover det klokelig kjeft. Like klokelig fortsatte han å være på mitt lag da stemningen brått snudde.

- Er det mulig å være så usannsynlig korka i hodet?

Jeg bannet og svertet mellom riene, kjeftet og smelte.

- Jeg fatter ikke hvordan jeg frivillig kunne utsette meg for dette en gang til, jamret jeg,

Jeg ville alvorlig talt takket ja til hva det skulle være av smertestillende medikamenter, og urkvinnen ville vært ute av døra fortere enn jeg rakk å si «epidural, takk!». Hadde det bare ikke vært for at jentungen ikke var villig til å vente et sekund lenger.

På et par timer var det hele over. Halvannet døgn etterpå kunne vi reise hjem med verdens fineste lille Astrid i bagasjen.

- Velkommen tilbake, var det siste barnepleieren sa til meg før vi gikk.

Jeg ristet på hodet, sa at det fikk holde nå. Det gjorde jeg visst sist også. Men manns minne er kort, omtrent 14 dager. Personlig er jeg glad for det. Verden ville ganske sikkert vært dominert av bortskjemte enebarn om bare kvinner hadde hatt bedre hukommelse.

Jeg selv har gjenoppdaget den fineste lyden i verden, den av en sulten baby som akkurat har fått tak i puppen. Utrolig nok, den hadde jeg også glemt.