Det er selverklært, selvfølgelig, men det er tegn som tyder på at det faktisk er sant. For eksempel har jeg sluttet å rote bort nøkler, mobiltelefon og lommebok flere ganger om dagen. Jeg trenger ikke lenger en hel blokk med gule post-it lapper for å minne meg selv på hva som er ukens gjøremål. Jeg kan også se eller høre på en nyhetssending og etterpå være i stand korrekt å referere mesteparten av innholdet i den. Det er en stund siden sist.

Men med gjenoppdagelsen av at det fins en verden rundt meg, kommer også den velkjente rastløsheten snikende.

Det gikk opp for meg allerede da jeg var i permisjon med førstemann for omtrent tre år siden: Jeg er rett og slett ikke skrudd sammen på en måte som gjør at jeg kan være hjemmeværende mer enn toppen et halvår om gangen. Slik er det bare. Jeg ville begynt å gnage av meg kroppsdeler i ren kjedsomhet om jeg måtte det.

Jeg innser at vi er forskjellige, og jeg har full respekt for alle mødre som gjerne vil være hjemme med barna sine så lenge som mulig. Det jeg har mindre respekt for er at det nærmest blir betraktet som et brutalt ransforsøk dersom fedrene ymter frampå at de gjerne vil ha sin del av permisjonen de også. For når pappaen har stilt opp med sperm, så skulle det vel bare mangle om det ikke kvalifiserte til perm. Eller?

Jeg for min del er overlykkelig for at husbonden her i gården sidestiller permisjon med ferie. For selv om jeg utvilsomt (og helt objektivt sett) har verdens beste unger, har jeg også verdens beste jobb, og den vil jeg gjerne tilbake til.

Så mens pappen i huset gleder seg som en unge til at veslejenta snart blir så stor at hun kan sitte i bæremeis, for da skal de ut på tur, bare de to, ser jeg fram til at vekkerklokka skal ringe om morgenen og at det betyr at jeg må stå opp selv om resten av huset fortsatt sover, til heseblesende morgenrutiner, frokost i bilen og hverdager som innebærer å måtte være på bestemte steder til bestemte tider.

Det er bare noen uker igjen.

Inntil da - takk for meg! Det har vært en fornøyelse.