Det bor i år 2.265 personer i Skjåk. Alle med hver sin historie og hver sin drøm om hva framtida skal bringe. Noens drøm, ja tro, handler om at SSB - Statistisk sentralbyrå - skal måtte gå i skammekroken når vi kommer fram til 2020. SSB «tror», eller beregner, at dagens innbyggertall er redusert til 2.134 (minus 131).

De som nå tar kampen opp med regnemaskinene på Kongsvinger vil at tallet skal være 2.690 i løpet av ti år.

LES OGSÅ: Slik vil Skjåk bli 425 fleire

Denne statistikkfeiden er som hentet ut av mange titalls plandokumenter fra distriktskommuner gjennom mange år. Urealistiske planer; flotte dokumenter, honorarbaserte analyser, ditto handlingsplaner, prosjektutvikling med prosjektutviklere som i tur og orden må forklare seg i ettertid for hvorfor de tok feil.

Hvorfor skal Skjåk kunne oppnå suksess der andre distriktskommuner går på smell etter smell?

Den som har samlet på flere årganger av GD vil kunne finne to av de viktige svarene:

- En iverksatt, pågående og ikke avsluttet mental snuoperasjon blant kommunens lederskap og innbyggere.

- En iverksatt, pågående og snart avsluttet prosess fra storsamfunnets side som handler om videreføring og ansvarlig forvaltning av skjåkværers formidable innsats gjennom flere hundre år.

De siste fem årene har vi alle kunne lese om hvordan Skjåk-samfunnet fra tvil til sterkere og sterkere tro formulerer budskapet: «Vern som bygdeutvikling». Frustrasjon, oppgitthet og forbannelse har gitt signal til omverden og innad i egne rekker om at storsamfunnet vil Skjåk-samfunnet mye vondt.

Jeg skal ikke rippe opp i alt som er sagt og skrevet, bare dette: Som steg på vegen til der Skjåk står i dag har det antakeligvis vært viktig å ha gjennomgått den og de faser bygda har gjennomlevd: Som kommune betraktet og som bestående av et areal der Skjåk Almenning har vært og fortsatt er en sjeldent dominerende grunneier. Intet sted i Norge har vi maken til situasjonen i Skjåk.

I dag er Skjåk kommune kommet to år fram i sitt treårige prosjekt, Skjåk-prosjektet. Da det ble dratt i gang hadde man to hovedmål; næringsutvikling, samt å skape trivsel og fremme kulturell sjølrespekt.

Begge deler er det gode forutsetninger for. Der svært mye av prosjektet kan identifiseres med det som nylig ble introdusert: «Skjåk 79 - ei rein oppleving». Der 79 prosent av kommunens areal er underlagt vern i en eller annen fasong. 79 prosent som tidligere ble oppfattet som en trussel mot kommunens ve og vel, skal fra nå av brukes som en plattform for både næringsutvikling og videreutvikling av kulturell sjølrespekt.

LES OGSÅ: Ønsker Skjåk lykke til

Foran fjorårets rikspolitiske stunt på Sota sæter i august kommenterte jeg Skjåk kommunes fantastiske mulighet for å spille inn lokale ønsker knyttet til egne arealer. Det må være ønsker som er forankret og hjemlet i en nasjonal aksept - nasjonal kontekst - for hvordan «grønkammeret» skal forvaltes.

Sett utenfra er det befriende å registrere hvordan kommunens ledelse og engasjerte aktører nå bereder grunnen for nettopp en slik tilnærming: Skjåkprosjektet - Vern som bygdeutvikling - Skjåk 79; alt sammen kan være elementer som gir grunnlag for at Skjåk kommune faktisk skal makte å innfri ambisjoner andre distriktskommuner bare drømmer om.

Skjåk favner svært mange av de uttrykte parolene regjeringskvartalet snakker om: At nasjonalparker og verneområder direkte og indirekte skal generere næringsutvikling med begrunnelse nettopp i vernet. Det handler om utvikling av kompetanse og opplevelser som hver for seg og i sum, kan utvikle nye arbeidsplasser.

Det spennende og utfordrende i dette dreier seg ikke bare om hvordan vernetanken gir nye arbeidsplasser for å opprettholde vernet. Like viktig over tid vil det være at vernesegmentet utfordres til å forstå og tilrettelegge for at næringsutvikling faktisk vil utfordre sider ved forvaltningen. Her må pragmatisme og gjensidighet utvikles og utformes. På sett og vis tilsvarende slik som dagens vernearealer er forvaltet og utviklet gjennom flere hundre år. Men i en tilpasset og framtidsrettet versjon.

Skjåkprosjektet står som arrangør av filosofiseminaret «Landskap & filosofi» 19. og 20. august. Nettopp på Sota sæter - ett år etter «regjeringskonferansen» de rødgrønne avholdt der i fjor. Seminaret sluser inn kompetanse og nettverk fra ulike nasjonale arenaer, signert Håvard Teigen. Slikt er med på å gi selvtillit, ramme og forankring for et videre arbeid. Der Sota sæter bør bli en årviss arena for å ta pulsen på en distriktskommune som erobrer og konverterer tidligere sentral overstyring til et utgangspunkt for lokal mobilisering og optimisme.

@Sitat: