Etter Litteraturfestivalen i slutten av mai og før DølaJazz senhøstes viser Lillehammer seg fra sin mer beskjedne side i de store arrangementers tegn. En løpende folkefest på Maihaugen og Hunderfossen Familiepark forsøker å kapre så mange som mulig i sommerukene. For dem som kjenner til juvelen Lillehammer Kunstmuseum blir det naturlig med stopp og opplevelse på museets sommerutstilling - i år «Erik Werenskiold og hans krets» fram til oktober. Dikterhjemmene ligger der og venter, i år med et nyoppusset Aulestad som et opplagt besøksmål.

Mens Lillehammer tar sommerlig pause er det bygdebyer og grender i Gudbrandsdalen som samler tusener på tusener i organiserte samlinger. Til glede for arrangører og berørt næringsliv. Slik har det vært, slik er det. Og kanskje skal det nettopp forbli slik. Dermed blir det besøkende kor og musikkgrupper som byr på sitt beste på Sigrid Undsets plass, lette og spreke seniorføtter tar ukentlige dansetrinn i Søndre Park - og folkelivet pulserer på torg og gatelangs når været stimulerer til det.

Alt er likevel ikke som før. Aud Hulberg og Lillehammer Sentrum Drift har mobilisert handelsstanden i sentrum til utvidet åpningstid. Fortjenesten blir kanskje ikke som håpet for alle. Ikke med en gang. Men tilskuddet gir i det minste byens sentrum et mer vitalt preg. Undervegs til en profil der mer er å hente. For sommerbyen Lillehammer trekker gjester. Om ikke annet på gjennomreise. Likevel er det plass til mange flere. Spør hotellene, hytteutleierne - innkvarteringsbedriftene. Hyggelige unntak. Men det profesjonaliserte og gjennomtenkte sommerproduktet Lillehammer. Hvem har ansvar for det?

Kommuner, næringsliv og foreningsliv har samlet seg i prosesser og samarbeid for å heve vinterproduktet Lillehammer. Oppstår det så mye som en bitte liten debatt om ulike sider ved sommerproduktet er det lite som vitner om tilsvarende engasjement: Olympiaparken, Lillehammers svar på Holmenkollen-området, kjører sommerbob i Hunderfossen og heis i Lysgårdsbakken. Får anlegget besøkende på skogtur til og fra i sine anlegg er det alle andre som løse flokene. Kanskje har det regionale turistkontoret med base i Lillehammer, en sommerprofil, iøynefallende er den uansett ikke. Og kommunen prioriterer sine kroner strengt. Derfor gror bed og villnis slik at slike som Stig Svartor graver fram egne kroner for puss av fellesskapets områder, fontener står avslått og småbasseng tilsvarende. Enn så lenge er det fortsatt Søndre Park som framstår i forskjønnet drakt. Til glede for alle som legger turen i en slik retning.

Større, omfattende arrangement krever mye. Kan hende kan sommerbyen Lillehammer med rette være tilfreds og klare seg uten de store riggene. Desto mer, skulle man tro, burde det være manges utfordring, ambisjon og oppgave å dra et slags samvirke for å få sommerbyen mer på stell. Ulike partier og miljøer ønsker å styre i dølabyen. Kultur, handel og reiseliv har plass for flere besøkende. Underlig da at vi ikke for lengst har sett ønske om en mer profesjonalisert sommerprofil for Lillehammer. For når du sier «Lillehammer», hva blir da din assosiasjon? Sommerbyen?