LES: Hallvard Grotli: Sommerbyen - holder den?

Fra mitt ståsted er det slik: Livet er kort, Norge er kaldt og en er ansvarlig for egne liv. Min ektefelle hevder hver vår følgende: «Å feriere i Norge er et sjansespill, det blir sikkert kaldt og regn», så sjekker hun flypriser til Italia. Ikke desto mindre, det slenger noen hollendere og dansker innom Lillehammer om sommeren, men brorparten av de besøkende er nordmenn.

Hvorfor kommer de hit og hvordan skal vi få flere til å komme, om da det i seg selv er noe poeng? Personlig skjønner jeg godt at de fleste nordmenn reiser til sjøen om sommeren, med sol, bryggepils, fiskesuppe, saltvann, konserter, hav og både vidsyn og tvisyn. Likevel drar en rekke nordmenn til innlandet, til Lillehammer, hvorfor?

Skal en selge noe som gir resultater, må en ha noe eksklusivt å selge, som en ikke har alle andre steder. Videre må en kunne salgsfaget. Lillehammer har en rekke produkter å selge som få andre har, men om vi selger ut de rette tingene og har de rette instanser til å selge det som er unikt og eksklusivt for Lillehammer, er en annen skål. Jeg har erfart at det er de kunnskapsbaserte kulturinstitusjonene som trekker folk. De får liten drahjelp i sin markedsføring.

Eivind Falk ramser opp Lillehammers fortreffeligheter i GD 27. juli og utelater elegant å nevne Lillehammer Kunstmuseum.

LES: Falk: - Sommerlykke på Lillehammer?

Det er lett å tilgi en forglemmelse i sommerregnet. Men jeg skjønner ikke at en som aspirerer til borgermestertittelen i småbyen utelater dette: At Lillehammer Kunstmuseum faktisk sommer etter sommer, eller for den saks skyld år etter år, lager kvalitetsutstillinger som kunne vært vist på hvilket som helst ledende kunstmuseum i hele Europa.

Har han ikke fått med seg at vi kanskje er den kulturinstitusjon utenfor Oslo som får flest presseoppslag i landet? Vet han ikke at vi mer enn dobler besøkstallet om sommeren utelukkende ved hjelp av egen markedsføring?

Kanskje er vi her ved kjernen av Grotlis spørsmål; «Sommerbyen, holder den?» En er kanskje ikke fokusert nok på det som er helt unikt for Lillehammer? Falk nevner, med rette, sin egen arbeidsplass Maihaugen med dikterhjemmene, som en fantastisk merkevare for stedet, men så ramses opp, OL-anlegg, Nordseter, Sjusjøen og Hafjell!

Altså typiske vinterdestinasjoner. Jeg har ingen tro på at fornuftige mennesker reiser til Lillehammer, 16 år etter OL, bare for å se på en gjengrodd skiskytterstadion om sommeren, eller for å gå tur fra Nordseter.

Nå har jeg lært at lillehamringer har en forkjærlighet for å gå på tur, særlig til Nevertoppen, men det går faktisk an å gå på tur andre steder som har en helt annen og spektakulær natur. Hvorfor skulle folk reise til Lillehammer, med områdets forutsigbare og rolige landskap bare for å gå på tur? Personlig sender jeg folk videre til Jotunheimen og til Lesja-fjellet. Det er flott det, og unikt!

Jeg har til dette lille innspill lett på nettet og funnet siden «Lillehammer, opplevelser slik du vil ha dem». Her selges ut kanopadling og sykling. Tja, padling har tatt seg opp over hele landet, særlig kajakkpadling langs kysten. Og sykling; en hel nasjon har nå i uker fulgt med på Tour de France på fjernsyn. Det har ført til to ting: Etter reporter Kaggestads innsiktsfulle Frankrike-reklame, vil nå alle til en liten landsby i Frankrike, og vanlige folk har virkelig begynt å sykle som aldri før, i hele landet. En må ikke til Lillehammer for å sykle! Birkebeinerrittet er fulltegnet på et blunk så det er det jo ikke noen vits i å bruke tid og krefter på å selge ut.

Videre er det lett å hakke på kommunen. Personlig er jeg oppgitt over at det aldri kommer vann i den flotte fontenen «Slaven», at «Tårnpetter» (begge Rolf Lunde) er plassert i et vegkryss, at ikke skogen tynnes mellom hoppbakkene og ballettbakken og at folk må bruke kunstmuseet som offentlig toalett. Men det kommer ikke, etter min mening, flere eller færre turister til Lillehammer på grunn av toalettene.

Jeg har snart i en mannsalder vært med på å lage kvalitetsutstillinger i Lillehammer. Lillehammer Kunstmuseum har i min tid utviklet seg fra å være et vaklende regionalmuseum til å bli et av Nordens ledende kunstmuseer. Kvalitet selger. Sommerutstillingene våre de siste år, Christian Krohg og Skagen, Frits Thaulow, Anders Zorn og Christian Skredsvig har vært forskningsrelaterte utstillinger med fantastiske originale enkeltverk. Disse er dyre og tidkrevende å lage, men det er verdt det. Og det kommer besøkende. Vi har tidligere brukt masser av tid og penger på salgsmesser og seminarer om turisme. Det har får vår del i liten grad generert flere besøkende. En to-spalters annonse på kultursidene i Aftenposten, betalt av oss selv, har mer effekt på besøkstallet hos oss enn den eventuelle drahjelp vi noen gang har fått fra reiselivsnæringen. Tenk på det!

I sommer har Lillehammer Kunstmuseum utstillingen «Erik Werenskiold og hans krets, utfordringen fra Cèzanne». Det er en av de flotteste utstillingene jeg har vært med på å lage og det strømmer til av folk. Til høsten kommer Edvard Munch!