Menneskets ukrenkelighet, toleranse og demokrati er fundamentet for det samfunnet vi ønsker. I dag opplever vi at alle disse verdiene er krenket av handlinger som vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn onde. Vi skal imidlertid vokte oss for å tro at ondskapen er dum.

De handlingene som har skapt vårt nasjonale traume og ufattbar individuell smerte har vært intelligente og langsiktige. Når vi velger å sette ord på dem som ondskap er det fordi vi opplever mangel på toleranse og uhemmet vilje til å krenke, drepe og lemleste andre som ond.

Kunnskap og intelligens kombinert med langsiktig vilje til handling basert på destruktiv intolerant ideologi har ledet oss fram til den uendelighet av smerte som vi står overfor for. Hvordan domstolene og psykiatriske sakkyndige kommer til å bedømme gjerningsmannen vet ingen av oss. Vi lever i et rettssamfunn og vi vet at saken vil bli etterforsket og pådømt etter grundige vurderinger.

Samtidig må vi leve med at vi denne gangen står overfor en gjerningsmann som ønsker å få oppmerksomhet. Han ønsker å bruke rettsaken og handlingene for å få oppmerksomhet. Når vi skriver er vi vel vitende at vi står inne i en pervers logikk der gjerningsmannen ønsker denne og en lang rekke andre artikler og kronikker. All oppmerksomhet selv den som stempler ham som ond er ønsket. Vi står overfor kriminelle handlinger som vi med all grunn bør stemple som dyp patologi og ondskap. Det er viktig og ikke å gi gjerningsmannen få annen oppmerksomhet enn på den ondskapen og patologien han representerer.

Vi står felles både i vår nasjon og verdenssamfunnet om viktige verdier. Det er vårt grunnlag og det gjelder på tvers av både partipolitiske og trosmessige skillelinjer. I dekningen av de ufattelige tragediene som har rammet oss skal vi førts og fremst signalisere vårt verdigrunnlag, vår omsorg og vår sorg. Vi skal ære og minnes de som har mistet livet samtidig som vi skal vise omsorg, nærhet og medfølelse for dem som er rammet.

Det er enkeltmennesker, familier, kjærester og andre nære som er rammet av en smerte og sorg som knapt er fattbar for noen. Det er sjelden smerte og sorg så til de grader berører hele nasjonen. Det er viktig en slik gang å gi rom for at sorg også er noe den enkelte har som en individuell opplevelse. Vi andre kan være der, men vi må vite at det også er private deler av sorgen som den enkelte kan ha vanskelig for å dele - noen ganger også ønsker å ha alene. De enkelte sørgendes behov må alltid få plass i den kollektive opplevelsen. Den danske filosofen og teologen Knud Løgstrup understreker viktigheten av det han kaller naturlig innlevelse og respekten for den andres urørlighetssone.

Minnestudier ved Universitet i Stavanger har i flere år arbeidet med krigsbelastninger og sorg i et livsløpsperspektiv. Noe av det vi har lært er at sorg og traumer er noe som man kan bære med seg hele livet. Det er ikke opplevelse som er på en måte, men som alltid er individuelle og svært ofte livslange og tilbakevendende. Vi skal vite at slik vil det også være med den smerten og lidelsen som har blitt skapt de siste dagene. Man kan leve med den, men den preger dem som er rammet over tid. Det tennes lys mange steder i landet. Det er minnegudstjenester og minnehøytidligheter. Vi markerer samhold og verdier. Deltagelsen og markeringene er viktig for oss alle. På denne måten viser vi vår styrke ved kjærlighet og tro på felleskap som er fundamentet videre.

En del av våre studier har vært slike markeringer etter større ulykker, krigshandlinger og andre store belastninger. Noen ganger kan de fortone seg nesten litt rituelle og alltid med dimensjoner som bryter med det daglige. De markerer at vi står overfor det ufattbare og vi i slike stunder trenger å stå sammen på tvers av alle skillelinjer. Sorgen er ufattbar. Samholdet og solidariteten er bindemidler som viser styrken i et samfunn. Erfaringen er entydig at ritualene, fellesskapet og solidariteten som markeres er viktig. For svært mange inkluderer også ritualene og markeringene troen på Gud og krefter langt utover det menneskelige.

Vi sier dermed at minnegudstjenester, minnehøytidligheter og ritualene er ufattbart viktige. Vi gjentar ordet ufattbart fordi et er nettopp slike ganger forskere og fagfolk trenger å markere at nå står vi overfor eksistensielle utfordringer som er langt utover det vi kan løse med vitenskap og analyse. Vi står overfor det vi må leve med av smerte og belastninger. Håpet er kjærligheten og samholdet, troen på det gode og viljen til å stå for våre verdier.

Noen har det som sitt arbeid å stå nært de lidelsene og den sorgen som vi står overfor. Det er vanskelige oppgaver som fortjener stor respekt. Vi skal også forstå at dette representerer belastninger som knapt er fattbare og ofte vanskelig å formidle.

Tilslutt skal vi analysere ondskapen, men la den ikke få den oppmerksomhet den ønsker. Den fortjener ikke annet enn vår forakt. Både pressen, fagfolk og alle andre må konsentrere seg om det som fortjener oppmerksomhet. Det er våre verdier, troen på det gode, kjærligheten og samholdet..