Jens Stoltenberg er undervegs. I seks år har han ledet sin rød-grønne regjering. I seks år har han utformet en politikk der flere og flere av hans partifeller som folkevalgte ombud i by og bygd opplever seg tilsidesatt. Et statlig regime overtar mer og mer av beslutningsansvaret.

Hva har regjeringssjefen tenkt å gjøre med denne demokratiutfordringen de to årene han fortsatt har utsikter til å regjere?

En moderne velferdsstat må ha velfungerende fagmiljøer og et velfungerende byråkrati. En moderne velferdsstat må samtidig ha en folkelig forankring gjennom deltakelse og utøvelse av makt.

Stoltenberg kan henvise til betydelige og kontinuerlige reformer og omorganisering i statsforvaltningen. Men spør samtidig hvem som helst av landets ordførere, så vil de aller fleste svare: «Min kommune lesses ned av stadig flere forskrifter, ordninger, regler, rapporteringsrutiner, kvalitetssikringskrav.»

Innfrir Jens Stoltenberg med dette sitt løfte om mer demokrati?

Gå inn på et hvilket som helst sykehjem, på en hvilken som helst skole, på et hvilket som helst politikammer og så videre.

Still spørsmålene: Blir det frigjort stadig mer tid til utøvende tjenesteinnsats? Eller: Går mer og mer tid med til å ivareta kontor- og rapporteringsarbeid?

På fylkestinget i Oppland tidligere i desember kom Aps Kjetil Lundemoen med et betimelig hjertesukk: Stadig mer av fylkeskommunens arbeid finansieres og organiseres i form av prosjektarbeid med statlig tildelte midler.

Ap-representanten har selvsagt rett når han etterlyser mer forutsigbarhet i hvordan fylkeskommunen skal husholdere, planlegge og iverksette egen politikk.

Stoltenbergs ansvarlige og samlende uttalelse fra i sommer om «mer demokrati» kan ikke tillegges vekt bare isolert ut fra terroranslaget i juli.

Skal hans utsagn stå til troende, må det gis allmenn gyldighet. Og da blir det vanskelig.

I mer enn ett år har regjeringen kranglet internt om hvordan statens makt over kommunene skal begrenses. NTB oppsummerte andre juledag hvordan kommunalminister Liv Signe Navarsete hele fem ganger har måttet forklare utsettelsen av den varslede stortingsmeldingen.

Denne demokratiutfordringen startet mer enn et halvt år før Stoltenberg varslet mer demokrati. Et nytt halvår har snart gått. Det er helt i det uvisse hva regjeringen vil med en slik grunnleggende demokratireform.

«Mer demokrati»?

I sentrale deler av vårt politiske miljø, særlig innen Aps sentrale elite, innen SV og innen Frp, er det betydelig interesse for at staten skal garantere for og kontrollere hvordan politikken skal forstås og iverksettes landet over.

Politiske miljøer har ikke tillit til at lokale beslutninger i ett og alt skal være lojale overfor sentrale føringer. Regimet blir deretter.

Samtidig stritter særlig Sp imot å ta strukturgrep lokalt, som kan gi større folkevalgte enheter med økt faglig kompetanse lokalt.

I en slik stillingskrig blir økt statlig styringspress mer eller mindre lammende framfor stimulerende, overfor lokalt selvstyre.

Etter mange måneders utsettelse maktet regjeringen for noen uker siden å legge fram stortingsmeldingen om framtidig mat- og landbrukspolitikk.

Også denne meldingen speiler striden innad i regjeringen og mistroen overfor fylkeskommunen som styringsdyktig utviklingsaktør. Aps fylkespolitiker Ragnar Nordgreen og hans partifeller i Hedmark Ap har varslet kamp mot det som foraktelig omtales som «Stadtholder-politikk».

Det er følgelig et interessant trekk hvordan Jens Stoltenberg og hans sentrale støttespillere både på regionalt og lokalt plan utfordrer egne partifeller i forståelsen av hva mer demokrati skal bety i praktisk politikk.

Overført på europeisk og internasjonal arena er demokratidebatten viktig for å forstå hva som foregår i EU, i eurosonen, i søreuropeiske stater. Der teknokrater blir kallet på når det ordinære politiske systemet spiller fallitt. Der opinionens tillit til folkevalgte er frynsete.

Både politikere, partier og medier spådde og mobiliserte for økt oppslutning ved høstens valg. Økningen ble ett prosentpoeng. Betyr dette at mobiliseringen i stedet bidro til å unngå et dramatisk fall uten 22. juli-tragedien? Hva må vi i så fall gjøre ved kommende valg for å hindre redusert oppslutning?

Jens Stoltenberg har ved utgangen av dette året fått internasjonal status som en blant verdens 100 viktigste tenkere.

Statusen må forplikte. Likeså erklæringen, pamfletten, om at det norske samfunnet må svare med mer demokrati når vi blir utsatt for handlinger, press og utviklingstrekk vi tar avstand fra.

Tusenvis av nye, lokale ombud ble valgt i høst. Stoltenberg vil sette et viktig politisk bumerke dersom han makter å lede sin regjering slik at vi om fire år får lokale ordførere og folkevalgte til å si at de har fått økt makt og bedre grunnlag for å iverksette flere og bedre tjenester overfor alle de demokratiet er til for hver og én av oss.

Status som tenker, må forplikte