Idrett-Norge profesjonaliseres. Samtidig er bredde, frivillighet, og mobilisering forutsetninger for varig suksess. Les kommentaren til politisk redaktør Hallvard Grotli.
Birkebeinere i tusentall har i marsdagene bidratt til å sette
Lillehammer-regionen på kartet. Enestående arrangementer har gitt
fabelaktige opplevelser. Uavhengig av været står en topptrimmet organisasjon
bak og sikrer suksessen. Birkebeiner-konseptet står i dag fjellstøtt og er i
utvikling.
Det har ikke alltid vært slik. Også WC-arrangementene i Kvitfjell har vært og er i utvikling. Til internasjonal toppklasse.
Fotball og hockey er lidenskapelige lagidretter. De begeistrer og tidvis forarger. Folkeligheten er et varemerke. Nå som før. Men pengenes inntog krever mer og mer av organisasjonene. De utvikles som konsern. Og krever mer og mer av sitt lederskap, valgte som ansatte.
Lillehammer ishockeyklubb er intet unntak.
Klubben samles til årsmøte i morgen kveld. Det skjer i visshet om at klubben er uten gjeld. Mange har fra før av bidratt til å legge grunnlaget for det. Både i hockey og fotball er det eksempler på hvordan økonomisk vanstyre setter klubbers eksistens i spill.
I 1988 åpnet Kristins Hall. Tre år senere rykket L.I.K. opp i eliteserien og har siden vært der. Utrolig mange trofaste støttespillere har bidratt med sitt for denne lange og begivenhetsrike reisen. I år som i fjor blir det medalje i sluttspillet og topplassering i seriespillet.
Slikt kommer ikke av seg selv.
Nettopp i en posisjon med sportslig suksess og et bredt forankret rekrutteringsarbeid i yngre klasser, er det viktig å stake ut en endret kurs. Kriser kan riktignok lettere legitimere endring. Men med suksess, rimelig grad av intern harmoni og engasjerte samarbeidspartnere bør det også være grunnlag for å berede nye, framtidsrettede grep.
Jeg kjenner ikke L.I.K.s interne liv og levnet. Men jeg ser en organisasjon med et smalt lederskap, klubbens hjemmeside viser det. Det er derfor ingen dristig påstand å hevde at L.I.K. bør stå framfor spennende og viktige utviklingsgrep.
Kristins Hall er utvilsomt Lillehammers største og viktigste kulturarena. Deltakerne på gjestelista til DNBs sponsede nyttårskonsert i Maihaugsalen er kanskje ikke enig i det. Banken er hovedsponsor også i Kristins Hall og bør ta med seg konsertgjestene også dit. Folkevalgte både i kommunestyrer og fylkesting bør gjerne slå følge.
Hvilke kulturarrangementer kan hver uke, måned og år samle så mange som det man opplever i Kristins Hall? Sett over tid i et lokalt og regionalt (ikke nasjonalt) perspektiv, er ikke L.I.K.s mobiliseringsevne viktigere enn birkebeinere og WC som sportsarena, som rekrutteringsarena, som samlingsarena?
L.I.K. har drøyt 600 medlemmer. Målet er 1.000. Målet er mer sportslig suksess, vedvarende og utviklende samarbeid med NTG og andre samarbeidspartnere, enda bedre satsing på yngres grupper.
Lederskap må være mer enn overgangsordninger. Lederskap må være langsiktig og tillitsskapende. Samtidig som man ikke unnlater å ta grep. Marit Bye kjenner byen, de frivillige arenaer og L.I.K. Vil hun samtidig være villig til å gå i front for å forankre en enda mer framtidsrettet organisasjon?
Det kan være en krevende balansegang å fornye samtidig som man skal ivareta tradisjoner og entusiastene som alltid har stilt opp. Jeg tror det er liten tvil om at L.I.K. fortjener enda større oppmerksomhet og støtte fra lokale og regionale miljøer. Som for sykehus og høgskoler, de beste må bli bedre, så gror underskogen enda bedre. Det er krevende, men framtidsrettet.
L.I.K. fortjener enda større oppmerksomhet