Den siste tiden har lært meg mye, selv om jeg helst skulle vært en del erfaringer uten. En av tingene som slår meg gang på gang, er at tid er et relativt begrep.

I dag vet jeg tidspunktet for når jeg satte beina mine på land ved Utvika Camping. Men hadde noen spurt meg hvor lenge jeg var på Utøya før jeg la på svøm, hadde jeg ikke kunne gitt et godt svar.

Noen minutter føltes ut som timer. Men når adrenalinet suste i blodet var minuttene som korte, intense sekunder. Fremdeles er tid noe det er vanskelig å bli klok på.

Når de gode dagene inntreffer, er sommerens hendelser en evighet siden. De dagene er det godt å se at verden går videre og det føles naturlig at hverdagsbekymringene så smått er tilbake.

Men på dårlige dager kan små ting viske ut alle månedene som er gått siden 22. juli. Når marerittene dukker opp igjen og frykten sitter i kroppen, føles det ut som om sommeren knapt er over. De dagene er det vanskelig å forstå at verden går videre, og kontrasten mellom min sinnstilstand og livet rundt meg blir noen ganger litt for stor.

Vi har snart lagt bak oss ni måneder, men det er kort og lang tid på en gang. Og akkurat det er viktig å ha med seg når rettssaken starter.

Hundrevis av journallister har notatblokka og kameraene klare for å få med seg hver minste detalj. Kommentatorer og eksperter står i kø for å ha meninger om det meste.

Medietrykket kommer til å bli intenst, og det vil være vanskelig å skjerme seg helt fra det som skjer. Da er det viktig å huske på at for mange vil det ikke føles som om det har gått lang tid.

Det er umulig å forberede seg helt på hvordan de neste ukene vil bli. Jeg tror ikke man kan være forberedt på hva som skal skje eller hvordan man vil reagere.

Men noe vet vi.

Vi vet at gjerningsmannen skal fortelle om og begrunne sine handlinger, og at han vil få mye oppmerksomhet. De neste ti ukene vil ondskapen også bli fortalt i detalj.

Det kommer til å gjøre vondt, men det er nødvendig. Vi må huske at det var demokratiet som ble satt på prøve den svarte fredagen, nå skal vi nok en gang vise styrke ved å vise at rettssikkerheten gjelder for alle.

Ti vonde uker ligger foran oss, vi må alle takle det på vår egen måte. Gjerningsmannen skal forfekte sitt fordreide virkelighetsbilde og det kommer til å vekke sinne og harme.

Fokuset på gjerningsmannen provoserer mange, og jeg skjønner at mange har et behov for å glemme han. Men la oss ikke glemme alle de som sympatiserer med gjerningsmannen, de som fortsetter å spre hat på nettet og nører opp under fremmedfrykt.

Jeg ser fram til en rettskraftig dom og jeg vet at det kommer bedre dager.

Mens jeg venter er min ambisjon å bruke minst mulig energi på gjerningsmannen, og heller stå oppreist i kampen for et mer tolerant og inkluderende Norge.

Mitt håp er at tida vil gå fortere på den måten.

Se også side 4 og 5

Min ambisjon er å stå på i kampen for et mer tolerant Norge