Mandagens valgresultat danner opptakten til posisjoneringer som for lengst er i gang med tanke på stortingsvalget om to år. Nettopp i Høyre har dette lenge vært et mer eller mindre offisielt tema. Særlig fordi opprøret i Lillehammer Høyre i fjor høst også involverte Oppland Høyres stortingsrepresentant, Olemic Thommessen.

Det er ingen tvil om at Thommessen ønsket seg et mer vitalisert Lillehammer Høyre. Men det var ikke bare det. Etter at stortingsvalget i 2005 med hårfin margin ga Thommessen fire nye år på Stortinget ble det også en erkjennelse i Oppland Høyre om at det ikke var gitt med renominering av Thommessen framfor valget i 2009. Med nominasjonen framfor 2005-valget i friskt minne var det også dokumentert at Lillehammer Høyre - Thommessens lokale maktbase - ikke var han mest lojale våpendrager. Også av den grunn var det åpenbart fleres ønske om å få inn andre koster til å føre Lillehammer Høyre videre.

Det oppsiktsvekkende bråket i Lillehammer Høyre bidro til både et angivelig mer vitalisert partilag - og, ikke minst, et mannskap som åpenbart er mer villig til å kjempe for nok en renominering av Olemic Thommessen. Så langt, så godt. For noen.

Lokalvalget har vist at fjorårets snuoperasjon kan vise seg å bli en kostbar affære. Ikke bare for Lillehammer Høyre. Men også for Oppland Høyre. Og for Olemic Thommessen.

Valgkampen i Lillehammer har vist hvordan et partilag drives mer etter anarkistiske innfall enn basert på organisasjonsmessig lagbygging. Derfor ble det en rekke instikttive reaksjoner fra etablerte og mangeårige Høyre-velgere: Slikt går ikke an. Slik vil vi ikke ha det-reaksjoner.

Så kan det «nye» Høyres ledelse snakke seg blå om entusiasme og begeistring. For selvsagt er det mulig å ha det festlig hvis man ikke også samtidig er opptatt av at andre skal synes det er like morsomt. Tar vi i tillegg med alle slags talemåter om å utfordre sittende makt, er årets valgresultat øredøvende i dets tydelighet:

- Sittende ordfører får ekstra støtte.

- Lillehammer Høyre fortsetter sin tilbakegang, og partiet taper en plass i kommunestyret.

- Og dette skjer i en situasjon der Høyre i Gjøvik går fram, der fylkespartiet går fram. På tross av at Lillehammer Høyre trekker resultatene ned.

Oppland Høyre har dyktige og sindige kvinner i en rekke tetposisjoner. Jørand Ødegård Lunde fra Vang frontet fylkespartiets liste og vil være en svært aktuell utfordrer om tetplass fram til neste stortingsvalg. I Lillehammers nabokommune Øyer oppnådde Høyres Mari Botterud det som Eivind Falk til det kjedsommelige sa han skulle klare i Lillehammer. Å føre Høyre fram til et resultat på 19,3 prosent - en framgang på 8,6 prosentpoeng.

Lillehammer Høyre bør søke om et studiekurs i nabobygda for å få råd om hva man bør gjøre, like viktig; hva man ikke bør gjøre, for å oppnå velgernes tillit.

Olemic Thommessen trives som stortingsrepresentant. Han vil gjerne fortsette. Han har altså på sitt vis sikret seg lokalpartiets støtte i en tilstundende nominasjonsrunde. Men til hvilken pris? Det blir ikke spesielt mye oppdrift dersom man kobler seg til noe som likner et politisk søkke.

Lillehammer Høyre har helt rett i én analyse - som GD ved en rekke anledninger også har gitt uttrykk for: Lillehammers politiske ledelse trenger sårt til å få en mer kraftfull og utfordrende opposisjon. Men da må Høyre ta konsekvensen av dette og utvikle seg som et alternativ som blir oppfattet som noe annet enn et fargerikt underholdningsinnslag. Her har faktisk partiet erfaringer å trekke veksler på. I år gikk det gal veg for Lillehammer Høyre. Mens partiet sikret framgang andre steder.

Oppland Høyre oppnådde 10,0 prosent i fylkesvalg. Et slikt resultat i 2009 vil fortsatt kunne gi en stortingsplass. Det er en viktig jobb for fylkespartiet å sikre toppkandidater som har en forståelse av hva som skal til for å vinne velgernes tilslutning.