Landslagstrener Egil Kristiansen lurer på hvorfor jentene i Gudbrandsdalen forsvinner fra langrennssporten. Spørsmålet kommer sent. Det haster med å finne svarene, før også guttene forsvinner.

Foranledningen for Kristiansens spørsmål var forrige ukes NM i Stokke. En av verdens beste skiorienterere var distriktets eneste representant kvinneklassen. Lokale langrennsmiljøer hadde ikke en eneste deltaker i kvinnenes øvelser.

Det står ikke veldig mye bedre til på herresida. Lillehammer Skiklub var alene fra dette distriktet i herrestafetten. Vi kan skilte med en håndfull gode juniorløpere. Vi kan glede oss over en Håvard Taugbøl som presterer på høyt nivå mann mot mann i stafetten, og over en Emil Nyeng som gjør det samme i sprint. Men vi må også erkjenne at vi midt i Vinter-Norge snakker om en forholdsvis liten idrett. Vi ser spor av lokale bølgetopper i form av deltakelse på lysløyperenn og kretsrenn, men virkeligheten er faktisk den at til og med de beste skimiljøene fanger opp en forholdsvis liten del av barne- og ungdomskullene. De lange utviklingslinjene er ikke mye å glede seg over.

Del gjerne dine tanker om saken i kommentarfeltet nederst i artikkelen

Uorganiserte aktiviteter taper

Langrennssporten har ikke vokst seg inn i den tida da all aktivitet må organiseres. Uorganiserte aktiviteter er de første som taper kampen mot tidstyver som sosiale nettsamfunn og One Tree Hill. Løyper og snødekte lekeplasser ligger ikke lenger utenfor stuedøra. Gjennom en generasjon har tilrettelegging først og fremst handlet om å lyslegge femkilometers sløyfer med et minimum av høydeforskjell, og med løypeprofiler som tilfredsstiller krav til konkurransearenaer. Anlegg er bygget for og av de frelste, og i liten grad for å frelse nye. Usikre snøforhold har ført til at nye løyper er anlagt lenger unna stuedøra. En 10-åring uten privatsjåfør blir med andre ord ikke skiløper.

10-åringer som har denne privatsjåføren, må ha et tilbud om organisert aktivitet. Løypa må bli en møteplass for flere. I første omgang betyr det at det trengs flere privatsjåfører. I neste runde betyr det veiledning og støtte i utvikling av basisferdigheter, og voksendeltakelse og tilstedeværelse når forsøkene på å passere hindre i et provisorisk skileikanlegg ender på hodet i djupsnøen. Så vokser miljøets utfordringer i takt med den unge utøveren, og i neste omgang handler det om hjelp til treningsplanlegging og andre former for støtte. Fra hvem? Med hva slags kompetanse?

Beste blir igjen alene

Ære være foreldreinnsats og engasjement, men tidlig frafall og stort frafall forteller med tydelighet at dette alene ikke er nok. Unge skiløpere er ikke annerledes enn andre idrettsutøvere, og de skiller seg heller ikke nevneverdig fra ungdom som strekker seg for å bedre ferdighetene på andre områder. Alle som tidlig i tenåra må erkjenne at de ikke blir den neste Northug eller Bjørgen, må i det minste føle framskritt og utvikling. Forsvinner disse fra løypene, går de lokale treningsmiljøene i oppløsning. De beste blir igjen alene, og verdens vakreste idrett blir enda smalere.

Sportsdirektør Trond Hårberg ved NTG mener det bør startes egne jenteteam på seniornivå, og gjerne også tidligere. Det er helt sikkert et fornuftig spor. Problemet i denne delen av landet, er at jentene blir alene lenge før de når junioralder. På resultatlista fra kretsrennet som Lalm IL arrangerte sist helg, er det to løpere i klasse Jenter 14 år. De to var rennets eldste jenter, og det var ikke veldig mange flere som gikk stafett i Gausdal dagen før. Det er med andre ord knapt noen å lage juniorteam av!

Større miljøer er nøkkelen. På Hårberg og Kristiansens nivå kan det gjerne handle om team, men det er viktig å ha med seg at juniorer og seniorer i det store bildet faktisk befinner seg noe i nærheten av enden på en lang utviklingslinje. Hvis klubbene ikke klarer å lage tilbud som gjør at flere synes det er sabla moro å drive i snøen, har vi heller ikke om ti år kvinnelige NM-deltakere. Så er det kanskje på tide at idretten får både innpass i kulturskolene, og mer bistand til å bygge opp det som trengs av kompetanse for å ta vare på og utvikle denne delen av kulturarven.

Av Jostein Hernæs,
kommentator i GD