Det mest oppsiktsvekkende i forbindelse med et mulig ungdoms-OL til Lillehammer-regionen er definitivt ikke at arrangementet nå blir lagt til Finland eller Østerrike. Den mulig bekymringen for et slikt utfall bør være liten blant støttespillerne i Lillehammer og omegn. Desto større bør bekymringen være for at noen har trodd at vi har med en regjering å gjøre som tør å stå oppreist og å være tydelig. I stedet er det regjeringens evne til å drive med prokuratorknep som felte den angivelig gode norske OL-ideen.

Det er derfor lett å forstå frustrasjonen til stortingsrepresentant Torstein Rudihagen. Han strevde og gjorde et hederlig forsøk på å få tydeliggjort substansen i regjeringens statsgaranti, en garanti IOC alltid krever ved slike arrangementer. Men tross anstrengelser; Rudihagen sitter tilbake i samme forlegenhet som det statsråd Trond Giske gjør og som også Statsministerens kontor gjør. Oppland Aps fremste representant fra Oppland trodde og skrev selv her i GD sist mandag om hvor flott alt nå lå til rette for at Lillehammer skulle være en troverdig søkerkandidat.

Det hadde åpenbart vært like greit at Norges Idrettsforbund ikke sendte noen norsk søknad. For Tove Paule viser i ettertid stor forståelse for at IOC vraket Lillehammer med en forbeholden statsgaranti. Hun ville gjort det på samme vis selv, sier hun.

Dermed står vi tilbake med framvisningen av et spill mellom flere aktører. Der det å ikke komme i revesaksa er det viktigste, ikke hvem som faktisk vinner. Regjeringen hadde åpenbart bestemt seg for å legge inn en snubletråd framfor å si et tydelig nei til Lillehammer. Så kan Trond Giske framstå med en from profil om hvor gjerne man skulle sett Lillehammer en gang til som idrettsarrangør.

Noen vil se likhetstrekk mellom regjeringens Tromsøhåndtering og nå ungdoms-OL. Vi vil fortsatt legge vekt på hvor ulike disse planene har framstått. Men med en fellesnevner der regjeringen helst ikke vil ha arrangementer verken i nord eller sør. Med erfaringene fra Lillehammer-OL vet regjeringskvartalet alt om hvor viktig det er med tydelige signaler for hva man vil og ikke vil. Og at nødvendige signaler når fram i tide.

Det er derfor ingen arbeidsulykke at regjeringen har opptrådt som en klønete førstereisaktør, at man angivelig ikke visste bedre. En statsgaranti med innlagt forbehold og snubletråd var derfor regjeringens bidrag til å få IOC til å desavuere Lillehammers kandidatur. Med et så trist og leit dette var-svar.

Styreleder Audun Løhre i Lillehammer Olympiapark as og ordfører Synnøve B. Klemetrud har selvsagt rett i at et ungdoms-OL hadde bidratt med ekstra styrke til de utviklingsprosesser som uansett går sin gang. Retningen er klar. Farten vil bli dempet. Det er følgelig ingen Tromsø-sorg som bør få fotfeste i Lillehammer. Så viktig er ikke sportsarrangementet. Det er mer synd på regjeringen.