Nevrasteni er en diagnose innenfor psykiatrien. Svendsen mener at ME-diagnosen virker stigmatiserende og bidrar til å sykeliggjøre folk. Jeg forstår det slik at han da mener at diagnosen nevrasteni ikke bidrar til stigmatisering og sykeliggjøring. Denne konklusjonen virker mildest talt noe eiendommelig.

Er det navnet på diagnosen som bestemmer stigmatisering eller sykeliggjøring? Ikke kan jeg forstå hvorfor enkelte leger har store problemer med å anerkjenne ME som en diagnose. WHOs diagnosesystem har hatt ME som diagnose siden 1969. Den norske versjonen av ICD 10, diagnosenummer G93.3, sykdommer i nervesystemet, har vært godkjent i Rikstrygdeverket siden 1995.

Jeg har flere ganger undret meg om hvorfor ME er en omstridt sykdom. Dette blir ofte forklart med at en ikke kjenner årsaken. Det er imidlertid et meget stort antall sykdommer vi ikke kjenner årsaken til uten at disse diagnosene er omstridt, og en behandler da også bare symptomene. Hvorfor er dette noe annerledes ved ME?

En forklaring er sannsynligvis at det ikke er noen funn på røntgen, blodprøver eller andre prøver, men legen må stole kun på sitt kliniske blikk. Dette kliniske blikket blir brukt på de fleste fysiske sykdommer, men da sammen med andre elementer som kan ses på eller måles. Jeg har en følelse av at dersom ikke noe objektivt kan ses eller måles så er det lettvint å klassifisere dette som psykiatri.

ME er en eksklusjonsdiagnose, det vil si at alle fysiske og psykiske sykdommer skal utelukkes før ME diagnosen blir fastslått.

Senteret for sykdomskontroll og forebygging i Atlanta, USA (CDC) har nettopp, november 2006, startet en opplysningskampanje i forhold til ME/CFC. De viser til 3.000 studier som viser underliggende biologiske avvik hos dem som har ME. De sier også at debatten i forhold til om ME er en fysisk eller psykisk sykdom er over.

CDC hevder videre at bare 20 % av dem som har ME har fått denne diagnosen. Dersom dette er korrekt vil det da si at her er det stor mørketall. Ut fra disse opplysningene er det grunn til å anta at mørketallene også er store i Norge.

I GDs artikkel blir kognitiv atferdsterapi oversatt med å lære å mestre sine plager. Dette vil da ofte innebære å fokusere på det en faktisk mestrer. Ut fra min erfaring som sykepleier vil det å få hjelp til å mestre en langvarig kronisk sykdom oftest hjelpe den som er syk. Dette være seg ME eller en annen langvarig kronisk sykdom.

At kognitiv atferdsterapi vil føre til mindre nevrologiske og sirkulatoriske symptomer, som ofte er hovedsymptomer ved ME i tillegg til utmattelsen, er tvilsomt, og jeg setter spørsmålstegn om dette er vitenskapelig basert? Men for all del, jeg undergraver ikke betydningen av hjelp til mestring ved ME. Dette er et viktig element i helbredelsesprosessen som ofte varer over flere år.

Det er veldig beklagelig for denne pasientgruppen at ME-diagnosen er så til de grader omstridt. Det at ulike spesialister innenfor det medisinske fagfelt, både de med samme spesialisering og de med andre spesialiseringer er uenige fører ofte til en altfor langvarig utredningsfase. Dette kunne vært unngått. Ved rask og riktig diagnose er det lettere å sette i verk riktige tiltak. Riktige tiltak i denne sammenheng er ofte individuelle tiltak. Hovedtiltaket bør være aktivitetstilpasning.

Denne uenigheten i vårt lille land Norge fører til tvil og usikkerhet både for pasientene, deres pårørende og omgivelsene rundt.

Jarnfrid Gjerdalen Nørstelien, Lillehammer