Evy Kasseth Røsten fra Malm og verdalingen Paul-Ottar Haga bød på skikkelig trøndersk tradisjonsbryllup på Jørundgard lørdag.

Om elleve dager får de hverandre på samme sted, i rollene som Kristin og Erlend på premieren på «Kransen».

Men ingen som hørte deres jublende «Ja!» på lørdag, var i tvil om at dette var på ordentlig. Hvis ikke, hadde det vært et godt teater, med skjemt og alvor, smil og tårer.

Regndråper i sløret

Før vielsen var Paul-Ottar tidlig på plass på inntunet, slik han pleier før forestilling. Konsentrert, men også med en vennlig spøk til jentene som varmer opp hestene, spankulerer han rundt og trekker i kostymet. Gløtter i smug mot uttunet, der publikum siger inn. Et lett duskregn fikk paraplyene fram på tribunen.

Det er tradisjon på Jørundgard at regnet stanser når forestillingen begynner. En ørliten forsinkelse sikret at det slo til denne gangen også. Det ble bare noen symbolske dråper i brudesløret for å sikre paret hell og lykke.

Romantisk og rått

Brudemarsjen fra Kristinspelet tonet over tunet, og brudesvennene Vetle og Konrad, parets sønner fra tidligere forhold, kom inn til hest. Så rei brudgommen fra venstre, som vanlig i full galopp, til publikums begeistring. Hestevant steig han av og slang en lystig replikk etter cd-spilleren som ikke riktig ville fullføre musikken.

Humringen ble avløst av et samstemt sukk da den hvitkledde bruden kom verdig inn på en fjording. Høysetene fra Jørundgard var satt fram for brudeparet; en vakrere ramme kan knapt tenkes.

Romantikken fikk straks sitt motsvar når skuespillerkollega Ståle Bjørnhaug leste Kristofer Uppdals nærmest hedenske «Bloddråpetrall» på klingende trøndersk.

Drømmeprins og rotsækk

Uppdals livsdyrking ble avløst av humanetisk fornuft da Gunnar Vestvik fra Verdal holdt talen for brudeparet. Men humoren og romantikken vendte tilbake da han siterte deres karakteristikker av hverandre. «Drømmeprins» og «sjelefrende», ja vel, men også «rotsækk»!

Scenevante som de er, lot de ingen i tvil om at det var «ja» de sa hverandre. Tårene rant hos barskingen Paul-Ottar, og lommetørklærne kom fram hos gjestene. Evy strevde med å få ringen på gemalen. «Deinn kjæm ailler tå igjæn» ropte han da hun endelig lyktes, og hurraropene runget fra tribunen.

Nytt stemningsskifte, da Helga Haga og den populære gitarkameraten Askil Holm sang «Something Stupid» etter ønske av bruden. Men så var det like fint, det. Og endelig ble det et lite gløtt av dølatradisjon da spellemann Einar Olav Larsen ledet folket over til cocktail på inntunet til tonene av «Selsbrura».

Sodd og pons

Og så var det fest. Det er ingen spøk å ha over 280 til bords i et telt, men oppdekningen i «Tunet» til Øystein Ulen var det ingenting å si på. Og en stor gjeng lokale frivillige sørget for at gjestene fikk sitt innherredssodd og skjenning, klassisk trøndersk festmat, på bordet. Seks timers bordsetning med sang, taler og underholdning ble det.

Allsangen røpte at dølene var i mindretall i forsamlingen, for telttaket blafret på hver utpust. Dans, helstekt gris og pons i svære mugger fulgte. Runddansen var i gode hender med P.A. Røstad jr. s orkester og Asmund Bjørken på plass. Bruden hadde til og med fått sin egen vals for anledningen. Og har de ikke danset fra seg, så holder de vel på ennå.