Berget er glatt og bratt, svetten svir i øynene og fluene omsvermer oss som kjærlighetshungrige grekere.

- Wææ, jeg glir, hyler den gulkledde.

- Dette klarer du jente, hold deg fast, kommer det fra den grønnkledde et par høydemeter lenger oppe.

Lomseggen

Vi befinner oss i den bratteste kneika opp mot fremste Lomseggen i Lom kommune. Under oss ligger en speilblank Ottaelv, og over oss ligger meter på meter med glatt svaberg. Løsningen på hvordan vi skal forsere dette stupbratte svaberget, ligger i en wire som er montert rett på fjellet. Ved hjelp av karabinkroker er vi fastspent til denne tykke ståltråden av en orm som bukter seg oppover berget.

- Dette hadde jeg aldri fått med moren min på, sukker bustehuet i gult.

- Men jammen meg føler jeg meg som en tøff tindebestiger!

- Klatring light, sier den grønnkledde. - Det er slik de gjør det i alpene!

Via Ferrata

Sporten heter Via Ferrata og har sitt opphav i fjellandet Italia. Tanken bak er at hvermann skal kunne ferdes trygt i stupbratte fjell, uten å måtte tenke på å lage standplass og sette sikringer som i tradisjonell klatring.

Utsikten blir mer og mer spektakulær jo lenger vi strever oss oppover fjellveggen.

- Nå ser vi jammen meg helt til Garmo, gliser den gulkledde.

Ser til fire nasjonalparker

- Han nede på Nissegården lovte oss utsikt til fire nasjonalparker, så vi får da håpe vi ser lenger enn det, innvender ei svett ei i grønt.

På vegen mot toppen forstår vi det. Vi har fått dilla på Via Ferrata. Akkurat som nederlendere, tyskere, spanjoler og italienere. Men Kjell Madsen på Nissegården, mannen bak klatrestien i Lom, kan bekrefte at nesten ingen nordmenn har tatt den utradisjonelle vegen mot fremste Lomseggen.

- Nei, det er få norske turister innom. Og lokalbefolkningen har vært omtrent fraværende, stadfester han.

- Det virker som vi nordmenn ikke er så mottakelige for nye måter å ferdes i fjellet på.

Nordmenn går glipp av noe

GDs utsendte kan herved bekrefte at nordmenn, kjære fjellglade folk, dere har gått glipp av noe. Via Ferrata, eller klatresti om du vil, er spennende og annerledes, det klinger så alpeaktig og flott. Her kan du klatre og klyve, mye artigere enn å pese seg opp langs en kjedelig sti.

Med skrekkblandet fryd legger vi meterne bak oss. Omsider er vi oppe. Ømme i bein og armer, og med lettere brannsår i hendene, kan vi skue utover den norske fjellheimen i all sin skrud. 1100 meter rett opp er tilbakelagt, og slitne men fornøyde tar vi fatt på stien nedover.