Jan Jansrud våget å tenke ekstreme tanker. Sønnen Kjetil (24) skulle bli god på ski.

Alpinisten Kjetil Jansrud står klar til kjempe om medaljene. Mye takket være at han, som Kjetil Andrè Aamodt, har en pappa litt utenom det vanlige. En pappa som har vært trener og som har våget å ha tydelige ambisjoner i et lite lokalmiljø i Gudbransdalen.

De to har lagt bak seg ti lange år med trening, trening og atter trening.

Jan Jansrud har på mange måter frontet en vinnerkultur.

- Å bli god i idrett handler om at du ikke må sette på håndbrekket, sier han, og er klar og tydelig på at unger må få konkurrere fra de er små.

«De skal trene mye, de som skal slå oss i framtida», uttalte pappa Jansrud for noen år siden.

De siste rennene har bevist nettopp det. Kjetil er på vei til å ta steget helt til topps.

- Kjetil har alltid hatt en enorm energi, i følge faren.

Da han var tre år, fikk han sine første langrennsski. Gutten gikk ei mil på Gålå, men nektet å ta imot hjelp. Dette skulle han klare sjøl.

Da han ble litt større, var det å spenne på seg skiene det første han gjorde da han kom hjem fra skolen Sammen med en kamerat var de på ski utenfor hushjørnet hjemme på Vinstra hver eneste dag. Opp og ned bakker.

- Jeg ser det i dag, at han skaffet seg noe i kroppen. En god balanse. Det er grunnfundamentet som gjør at du kan bli en vinner.

- Det handler vel også om talent?

- Talentet kommer av at han har stått så mye på ski. Bak dette ligger det hardt arbeid.

De første alpinskiene ble kjøpt inn da Kjetil fylte seks år.

- Vi fikk en innbydelse fra Peer Gynt Alpinklubb, forteller Jan.

Og det var begynnelsen på alpineventyret.

Kjetil kjørte sine første meter på alpinski i Gålågynten. Der traff de flere, blant dem Rykhus-familien. Etter hvert ble det flere unger med, og det ble etablert et miljø.

- Det var andre klubber som regjerte. Vi begynte å trene og oppdaget mulighetene. Jeg er ekstrem i hodet i forhold til trening. Det var vanskelig å få noen til å trene mer enn to dager i uka. Vi trente i alle fall 20 timer i uka. Fra Kjetil var 12 år var vi på ski fem dager hver eneste uke. Vi reiste på trening rett etter jobben. Og vi var på ski hver lørdag og søndag. Fra heisene startet og til det ble mørkt, forteller han som smurte ski og stilte opp med porter, drill og treningsopplegg.

- Jeg tenkte: Hvorfor skal det være de andre som får det til? Dette handler om kultur, innsats og vilje. Jeg visste at det var mulig.

En viktig brikke i det hele var trener Amund Rudi fra Sør-Fron, som i følge Jansrud har betydd mye.

- Han hadde ikke barn som stod på alpinski selv, men ofret seg likevel fullt og helt for trenerjobben.

Etter hvert ble familien Jansrud også kjent med alpinfamilien Bjørge i Fåvang. Det var starten på den videre utviklingen. Sammen fortsatte de treningen i Kvitfjell. Der var det nye utfordringer.

- Dette førte til at vi fikk et stabilt miljø. Mons og Mikkel Bjørge var viktige for Kjetil. Det var en utrolig flaks at vi møtte flere som var villige til å satse, som tenkte likt med oss.

Familien Jansrud dro aldri på ferie til Syden i høstferien. Da var det trening på Juvassbreen. I jula var det trening hver eneste dag. Det var ikke et tema å ta seg fri.

- Det nytter ikke å skulke trening hvis du skal bli god. Noen droppet alpintreninga hvis de hadde prøve på skolen dagen etter. Men da blir du fort ute.

- Du har dyttet på?

- Ja. Det var ikke alltid like lett, men vi kuttet aldri ut treninger, sier Jan, og forteller om Super G-trening i Kvitfjell i 30 minusgrader. Kjetil ble sjekket for frostskader, så var det opp heisen til ny tur ned bakken.

- Det gikk fint. Kjetil var treningsvillig. Han har alltid hatt noe ekstra i seg. Det har ikke vært snakk om tvang. Vi fikk gode prestasjoner. Han hadde topp resultater og et godt miljø rundt seg. Det er nesten utrolig at all teknikktrening gikk så glatt. De fleste unger ville nok synes det var kjedelig, humrer pappa Jansrud.

- Store ambisjoner hele veien?

- Ja, slik er jeg skrudd sammen. Men du greier aldri å tvinge en unge til å trene. De må være treningsvillige. Men det er utrolig viktig at foreldrene er med. Det nytter ikke å levere ungene på trening og dra hjem. Foreldrene må være til stede. Uten det, vil ikke ungene nå resultater.

Jan Jansrud legger ikke skjul på at det har vært reaksjoner opp gjennom årene.

- Men vi har vært i en klubb som lot oss kjøre løpet ut. Men det er ikke til å stikke under en stol at det var vanskelig å etablere et miljø med de tankene jeg hadde. Mange ville ikke ha konkurranse. Man skulle liksom ikke stikke seg fram. Gudbrandsdølen er ikke den som stikker fram hodet. Det er klart at det ville vært lettere å finne likesinnede i et større miljø, sier han.

At skolene har kuttet ut konkurranse er han kritisk til.

- Det burde vært innført mer konkurranse i skolen. Det bør ungene lære fra de er små. Barn liker å konkurrere. Det er en oppfordring til skolene.

- Hva med de som ikke er så gode da?

- De beste drar med seg flere opp.

Parallelt med Kjetils utvikling, tok Jan trenerkurs sammen med trenerkollega Rudi.

- Vi utdanna oss underveis og snakket i alle fall en time på telefonen hver eneste kveld om veien videre. Hva var neste mål? Ikke noe var tilfeldig.

- Var det så viktig at han skulle bli god?

- Ja! Vi får ikke til noe hvis vi satser halvhjerta. Dette handler kun om måten du tenker på. Alt er mulig.

- Har dere forsaket noe med all denne treningen i så mange år?

- Nei, jeg føler ikke det. Men jeg har ikke fått like mye tid sammen med de andre ungene våre. Jeg har også tenkt en del på om Kjetil skulle skade seg. Hvis ikke dette ble noe av? Det har plaget meg. Hva hvis han plutselig stod på bar bakke? Han kunne jo brukt årene på å ta høyere utdanning. Men vi har utrolig mye igjen for dette. Kjetil har blitt en kløpper i språk. Og kona har støttet utrolig bra opp. Uten det hadde dette aldri gått.

- Største prestasjonen så langt?

- Det må være da han vant europacupen, som tidenes yngste.

Pappa Jansrud innrømmer at overgangen var hard da han plutselig stod på sidelinja. Fra å ha vært trener i ti år, måtte han slippe taket da Kjetil kom med på juniorlandslaget.

- Det var rart etter alle disse årene med trening. Det var en frigjøringsprosess.

Men han henger fremdeles tett på.

- Han kan bli mye bedre. Han har mye å hente. To år til med god fysisk trening, så blir Kjetil enda kvassere i løypa.

Nå setter Jan Jansrud kursen mot Vancouver sammen med kona Inger Helen. De har med seg drømmen om OL-gull i bakhodet. De er avslappet i forhold til forventninger. Men de vet samtidig at årets sesong har vært den beste noensinne for Kjetil.

- Kjetil vil til topps. Men vi er nøkterne. Men løypa passer Kjetil godt.