Madame Ambassadrice Brigitte Collet, fransk ambassadør i Norge: Vi har ikke så mange måter å hedre hverandre på her i landet. Derfor lurer jeg på om ikke De kan være behjelpelig med å skaffe Johan Kaggestad en fransk orden?

Jeg skal ikke dvele med kandidatens innsats og gode gjerninger innen idretten på mange nivåer opp gjennom årene. Vi kan ikke hedre alle som lykkes med et eller annet, det være seg lange løp eller høye sprang.

Det er først når noen sprenger grenser, fru Ambassadør, utløser en reaksjon, skaper noe nytt og tar verden med storm, gjerne mot alle odds, at ordenene skal fram.

I tilfelle De ikke er klar over det, fru Ambassadør, så er Johan Kaggestad fungerende fransk turistsjef i tre uker hvert eneste år under dekke av å være kommentator under Tour de France på TV2. Han har snart gjort jobben i ti år nå, og det er på tide å sette pris på ham.

Hadde De lyttet til mitt råd, hadde De sørget for at han hadde fått sin Ordre des art et des lettre. Clint Eastwood er jo allerede kommandør. For det er kunst Kaggestad har drevet med for Deres nasjon, fru Ambassadør.

Han har ført et vankundig folk inn i syklingens verden og ikke minst, syklingens hjemland. På under ti år har han fått nordmenn til å forstå hvor komplisert lagsykling er, hvor ubegripelig Tour de France er og hvor små marginer som skiller etter at rytterne har syklet 250 kilometer.

Kaggestad har gjort sitt publikum til sykkeleksperter alle som en, fru Ambassadør. Hver dag spår vi med overbevisning at en nordmann vil vinne. Spådommen slår ikke alltid til, men vi har tross alt hatt mye grønn trøye opp gjennom årene.

Men det er ikke sykkel det gjelder, fru Ambassadør. Det gjelder Frankrike, den V Republikken, landet stadig flere nordmenn drømmer om og reiser til. Og det er Kaggestad som har gjort oss gale, en fjernsynskommentator i en TV-kanal der sporten er styrt av en mann fra de dype skoger.

Før Kaggestad begynte å snakke oss til rette, snakket nordmenn om grinete franskmenn som ikke snakker engelsk og lurer på oss dyr kaffe på Montparnasse.

Nå er nordmenns bilde av Frankrike et alltid solfylt landskap, millioner av smilende, hyggelige mennesker langs løypa, gråtende franske etappevinnere fra tid til annen, og en kjærlighet til landet som ikke aner noen grenser.

De kan, fru Ambassadør, se på besøksstatistikken Deres. Vi nordmenn kjører fulle fly til Frankrike året rundt, samtidig som stadig flere koker i bobilene sine under selve le Tour. Ser De alle de norske flaggene langs løypa?

Det er inntekter for nasjonen det, fru Ambassadør, i vanskelige tider. Det er et eventyr, fru Ambassadør, ikke minst for turistnæringen i provinsen, det vil si det Frankrike som ikke holder til i Paris. Nordmenn er kjøpesterke, vet De.

De gjør opp for seg, ikke minst når de er i godt humør. Johan Kaggestad står bak.

Allerede under prologenbegynner han å lokke oss med tre uker med franske postkort. Han kommenterer slag som har stått, slott som fortsatt står og historier som knapt kan være mer en rene skrøner.

Har byen et navn, kan De være sikker på at Kaggestad kjenner både navnet og bakgrunnen. Han forfører oss minst fire timer hver eneste dag. Og så drar vi. Til Frankrike.

Selvfølgelig er ikke alt perfekt. Han, som folk flest utenfor Frankrike, sliter med de stumme S-ene Deres og han klarer ikke å uttale fornavnet til Sylvain Chavanel riktig.

Men skal det brukes mot ham, fru Ambassadør, når han ofrer alt for å få oss til ikke bare å fatte interesse for Deres land, men faktisk elske det solfylte landskapet med rundballer, kyr og galopperende hester?

Jeg ser at De har to høythengende ordner, fru Ambassadør. Chevalier de l’Ordre National du Mérite og Chevalier de la Légion d’Honneur. Det står respekt av slikt.

Vi trenger bare en enkel en til Kaggestad. Madame, når en så humørløs mann som Lars Saabye Christensen har kommet seg opp blant Deres riddere mener jeg Kaggestad bør med også, så fort som mulig.

På forhånd takk for hjelpen.