Gå til sidens hovedinnhold

22. juli - vårt felles ansvar

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva mer er det å si om 22. juli etter 10 år? Mange av oss føler at ord blir fattige og at det meste er sagt. Men selv om det er et vanskelig tema, må vi tørre å stå i det. Vi er nødt til å snakke mer om hva som skjedde for 10 år siden, og ikke minst om hvorfor det kunne skje. Det kan ikke lenger bare være AUF`erne som forteller om terroren.

Vi må også holde diskusjonen og erfaringene levende. Mange er berørt og berøres av samtalen om det vi aldri må glemme. Vi lovte oss selv og de berørte at det skulle bli bedre. Det må vi nå minne oss selv på - vi er langt i fra i mål.

For to år siden skrev Martine Aurdal: "Å gråte sammen de første dagene etter terroren var lett, å diskutere hvorfor det skjedde var langt vanskeligere. Og hun har nok dessverre rett. Grusomhetene og terroren gjorde oss først sterke. Vi gikk i rosetog, ropte at vi aldri skal la terror vinne, samlet oss i gråt og kjempet videre. Men så kom den lange kampen. Den som krever langsiktig arbeid i det små. Kampen mot netthat, terror, ekstremisme og utenforskap. I den kampen kreves kloke vedtak og tøffe diskusjoner, og her har vi ikke vært gode nok. Det er altfor mange som tier og glemmer.

AUF ber oss om en eneste ting: Å snakke om 22.juli, og vær gjerne uenige med oss. Det er bare slik Norge kan bli et tryggere og et mer inkluderende land. Den oppfordringen er det mange som ikke har tatt.

Vi ser at det høyreekstreme miljøet i Norge vokser samtidig som det ekstreme språket er i ferd med å bli normalisert. Ord og utrykk vi aldri hadde akseptert for fem år siden, er i dag vanlig kost. Nå må vi si stopp. Vi må vi sette ned foten og skape det samfunnet vi ønsker. Et samfunn som inkluderer alle og respekterer alle. Det er den lange kampen. Det krever mye av oss alle og ikke minst av vår politiske ledelse.

"Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen", skrev Helle Gannestad klokt etter terrorangrepet. Men kjærlighet krever noe av oss. Lillehammer viste hva vi er gode for den 14. juli i år, men vil vi fortsette å vise det i hverdagene som kommer?

Vi må vi tørre å ta ansvar. Vi må tørre å stå i de vanskelige diskusjonene. Vi må ikke snu ryggen til ungdommen. Vi lover aldri mer 22. juli, og det krever mer enn et minutt i stillhet. Det krever et liv i kamp.

Ane Tosterud Holte, leder, Lillehammer Ap
Knut Arne Vassdokken, leder, LO Sør-Gudbrandsdalen