Takk for ei sterk tiårsmarkering for 22.juli-terroren, så langt jeg kan bedømme etter å ha fulgt NRK 2-radioen gjennom mange timer og vært til stede på den verdige, kloke, stemningssterke markeringa på Sigrid Undsetsplass på Lillehammer. Som alltid er det intervjuene med overlevende og nærmest pårørende, og de som stod hjelpende midt oppe i det, som berører mest. Så var det ellers et slående unisont budskap fra alle, om at fra nå av skal vi fjerne den berøringsangsten et flertall har hatt mht å snakke mer utilslørt om 22.terroren – hva som skjedde, hvem og hva som ble rammet og hvorfor.

Vi har nå lovet hverandre å gå i en mer åpen og tøff konfrontasjon med all høgreradikal tale og handling, uansett hvem den kommer fra. Knapt noe navn, nettsted, parti eller organisasjon ble likevel nevnt. Det er vel best slik på en slik nasjonal markeringsdag.

Noe jeg savnet, ikke nødvendigvis ment som en kritikk av alt det gode som ble sagt og skrevet på denne dagen, er å gi mer oppmerksomhet til de grunnleggende årsaker til at så mange i Norge, Europa, USA m.m. blir såkalt høyreradikalisert, dvs. utvikler oppfatninger om hva som er rett og galt hinsides all rimelig fornuft og moral.

Det er blitt mye forsket på dette. Det er gitt mye både faglig og politisk oppmerksomhet. Og mer trengs sikkert. Som for alle krevende samfunnsspørsmål finnes få klare, enkle, evigvarende svar. Men jeg tror fortsatt at et nødvendig, om ikke tilstrekkelig, virkemiddel er å utvikle og dyrke de gode felleskapene, om å «ta vare på flokken», for å bruke ei kjent og kjær formulering fra avdøde Per Fugelli.

Det er dette vi ikke har gjort de siste tiårene, verken i Europa eller USA. Vi har valgt ei samfunnsutvikling der stadig flere blir frakoplet, utstøtt og overlatt til seg sjøl. Årsaken er mange som krig, terror, arbeidsløshet, nedbygging av velferdsstaten, diskriminering pga. religion – hudfarge – etnisitet m.m., forvitring av demokratiet, kraftige innstramninger i innvandringspolitikken, klimaødeleggelser og mye mer. Dette fører uunngåelig til stor sosial frustrasjon og sinne.

Hvis vi ønsker å ta 22.juli-faenskapen ved rota, er de disse utstøtingsmekanismene vi politisk må gi langt mer oppmerksomhet framover. Som sosialist, SVer, har jeg mine oppfatninger om hva som bør gjøres. Andre politiske grunnsyn og partitilhørighet innebærer andre oppfatninger og hva som er gode og mulige tiltak. Det er slik det skal være i et demokrati. Men å ikke ta diskusjonene om at stadig flere lever på utsida av «flokken» og gjerne bygger opp alternative destruktive fellesskap, det er ikke slik det skal være.

Det er kanskje naivt, men kanskje kunne alle politiske partier slutte seg til ei læreboktekst om radikalisering som brukes førsteåret i videregående skole? Den lyder som følger:

«Ellers er det viktig å ha et statssystem som bekjemper fattigdom, arbeidsledighet, korrupsjon og diskriminering, slik at enkeltpersoner ikke faller utenfor og mister tilliten til samfunnet en bor i. Mer generelt er det viktig at staten bryter minst mulig menneskerettigheter, både i eget land og andres.»

Aksel Hagen, Lillehammer, kommunesstyrerepr. (SV)