Gå til sidens hovedinnhold

Agressiv forsvarspolitikk

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Det undrer meg stadig
hvor unøyaktig folk leser. For det første er jeg mest av alt en partiløs fredsaktivist. Ellers nevnte jeg Rødts nedstemte forslag, om å straffeforfølge statsledere, som starter angrepskrig. Hvis noen ustraffet kan bryte folkeretten og andre internasjonale lover, mens andre slipper unna, undergraves rettferdighet som prinsipp. Slik bygges ikke fred.

Når en valgt statsleder må rømme landet, som i Ukraina, lukter det mer kupp enn stuerent regimeskifte. For øvrig er Khrusjtsjovs avhending av Krim i 1954 diskuterbart. Rent juridisk tyder mye på at folkeretten ble brutt, og uansett ble overdragelsen gitt på visse betingelser. Blant annet skulle Russland få beholde sine militære forlegninger på halvøya. Folket på Krim gjennomførte et valg i 2014, med observatører til stede, hvorav nærmere 100 % stemte for tilhørighet med Russland.

I etterkant av disse hendelsene, observerte jeg med forskrekkelse at den kalde krigens retorikk gjenoppsto. Medienes makt er stor, og plutselig visste de fleste at russerne var aggressive. Etter mine vurderinger finnes ikke snille stormakter. Jeg ser ingen grunn til å stole mer på USA enn Russland og Kina, tvert om. USAs fiender blir systematisk uthengt og svertet i vestlig presse. Dagens falske trusselbilder forårsaker eskalerende militær mobilisering. «Pentagon Papers» avslørte USAs lyving om Vietnamkrigen og «Afghanistan» Papers løgnene om Afghanistaninvasjonen. USA fortjener ikke blind tillit.

Vanvittige summer pøses ut på det som kalles «forsvar». Selv i et år med lock-down-politikk og dramatiske fall i BNP-er, økte verdens militærutgifter med 2.000 milliarder dollar i koronaåret. USAs andel av den samlede summen er 39 %, Kinas 13 % og Russlands 3,2 % (SIPRI). Sistnevnte er for øvrig på linje med Saudi-Arabia, Storbritannia og Tyskland. Det er åpenbart at USA leder an i et nytt våpenkappløp, og ingen andre som tjener like mye på våpenproduksjon og behøver krig og konflikt. Men opprustning fører ikke til fred og er dessuten en pengetyv. En tiendedel av disse ressursene kunne avskaffet ekstrem fattigdom og mer til. Militær aktivitet belaster dessuten klimaregnskapet uten å regnes med, takket være USA.

Etter siste verdenskrig forsto alle berørte parter viktigheten av fred. I Norges baseerklæring fra 1949 står det svart på hvitt at vi ikke skal øke spenninger ved å gi fremmede makter innpass på norsk jord. Permanente, amerikanske baser er et skummelt skritt vekk fra en balansert og fornuftig sikkerhetspolitikk. Dessverre er alt glemt og bortforklart. «Omforente områder» er betegnelse på fire nye flybaser i Norge under amerikansk kontroll. Russerne sier fra at slikt provoserer, noe jeg logisk og lett forstår. Med andre ord garanterer politikerne våre for bombemål på hjemmebane, i likhet med atomubåthavn i Tromsø.

Uten selv å ha opplevd krig, fatter jeg at dette er menneskene verste virksomhet. Nato-medlemskapet drar landet vårt med i betenkelige krigshandlinger. Jeg ser med gru på hvor lettvint politikerne våre støtter opp om og godtar ødeleggelse av andres land. Ingen normale mennesker ønsker bomberegn, lidelse, død og ruiner. Nå har vi atter fått framlagt en rapport som slakter norsk beredskap. Gud hjelpe oss hvis eller når uklok politikk utløser krig. Hvordan kan vi f.eks. verne oss mot atomangrep? Vi er ikke beredt.

Kari Elisabet Svare, Østre Gausdal