Alt var mye bedre under krigen, sang Ole Paus. Særlig rett etter krigen da Norge ble bygget opp igjen etter ødeleggelser og bombing ble det meste bedre. Men har alt blitt så mye bedre egentlig?

Folk har fått generelt bedre råd, og det er blitt et komfortabelt overdådig kjøpesamfunn. Fattigkassa er byttet ut med Nav, og NSB erstattet med VY. Men ellers? Er helsa blitt bedre i befolkningen? Er folk mer lykkelige tross flotte hus og biler? Tror ikke det.

Er det enklere å finne fram i dag enn da man skulle på trygdekontoret eller arbeidskontoret tross ei dør inn til Nav? Dersom du hadde spurt Olga og Olaf på 91 år, så ville svaret sannsynligvis vært et rungende nei. De må nå ha QR kode for å skanne og bestille seg en time i egen bank, selv om de har vært kunder i kanskje 60 år. Skal de spise på en del utesteder, må menyen skannes med QR koder. Dersom de skulle ringt Skatteetaten eller Telenor får de så mange tastevalg og «vente minutter» at begge antakelig hadde sovnet før de hadde fått svar.

Jeg husker jeg besøkte min egen far i banken i 60 åra, den gang bankene ytet service og faktisk snakket med kundene sine. De fikk til og med gode råd over disk. Far jobbet til og med lørdager for å yte ekstra service til kundene. I dag går det meste i koder, tasting og digitale ferdigheter.

Det er særlig to grupper jeg syntes synd på i så måte. De eldre og syke som ikke har orket eller klart å følge den galopperende utviklingen, samt innvandrerne som ikke behersker norsk. Sistnevnte gruppe er dog ofte unge og har en mulighet til å takle dette etter hvert, men de eldre blir bare eldre og eldre ...

Et eksempel var alle de som ikke fikk stemt ved siste avstemning om fylkessammenslåing Hedmark og Oppland. Det skulle skje digitalt, og bare slik. Min onkel på 83 lurte på hvor han kunne stemme. Jeg ble svar skyldig. Han hadde kun en eldre mobil, er ikke på nett og har ikke PC. Bruker brevgiro fortsatt, og hans like er det fortsatt mange av. Han ble skuffet og oppgitt. Etter mitt syn er vel en slik bestemmelse om kun digital avstemning nærmest et overtramp. Ikke et demokrati verdig i alle fall.

Jeg savner et ombud eller et hjelpesystem som kan bistå alle de som ikke har mulighet til å bruke alle disse digitale hjelpemidlene som samfunnet pøser på med. Skjønner at utviklingen må gå videre, men mange faller utenfor. Altfor mange. Særlig de enslige og de uten familie. Ikke alle over 80 år har slekt som kan hjelpe.

Digitalisering er vel og bra, men vi mister det mest vesentlige på vegen, nemlig medmenneskelighet og omtanke. Det tar ikke samfunnet seg tid til. Vi skal haste videre. Det er nemlig bare å logge deg på, så løser det meste seg. Mye har blitt bedre etter krigen, men vi har kanskje mistet det viktigste. Å bry seg om hverandre, samt stoppe opp ørlite i hverdagen og trekke pusten. Se seg sjøl i speilet å si «hva er det vi driver med?». Hva slags samfunn ønsker vi å være en del av? Der folk blir stengt ute, eller et inkluderende?

Arne Jørgen Hauge, Biri