Det er spesielt at Stortinget samles allerede i midten av september. Krise i internasjonal energiforsyning med tilhørende prisrekorder har utløst et politisk engasjement vi knapt har opplevd maken til. Viljen til å bistå både husholdninger næringsliv med statlig støtte er stor. Det samme er den kreativiteten som kommer til uttrykk i partienes store bunke med forslag til tiltak.

Typisk nok snakkes det mer om nivå og utforming av statsstøtte enn om den langsiktige utfordringen som behovet for mer energi representerer. Det er enklere å snakke om de kortsiktige utgiftene, enn om de langsiktige løsningene.

Det finnes ingen veg ut av dagens krise dersom vi ikke klarer å øke produksjonen av fornybar kraft. I mange år har debatten fått ligge. Lave priser har gjort ny kraft lite lønnsomt, og vi har blitt spart for noen av de vanskelige debattene. Det siste årets strømregninger har gjort skrinlagte prosjekter lønnsomme. Foreløpig har likevel svært få av disse blitt hentet fram fra skuffen.

Strømstøtten har fungert som smertelindring. Vi merker symptomene i langt mindre grad enn vi ville gjort uten, og skyver på de vanskelige debattene om mer kraft. Noen lar seg begeistre av forslag om maksimalpriser på strøm. Hva er konsekvensen av å vedta lav pris på en vare det ikke er nok av? Energiforsyningen svekkes ytterligere. Prosjekter som bør plukkes fram og tilpasses nye miljøkrav, blir liggende urørt. Det er smått utrolig hvordan forslag om makspris leverer med den ene hånda, mens forslag om ny kraftproduksjon avvises med den andre.

Vi har ikke nok elektrisk kraft. Vi kan si at det har vi hatt, men slik er det ikke lenger. Vi kan ikke se bakover og legge til grunn historiske forbrukstall. I likhet med resten av verden, må vi gjennom en omfattende elektrifisering. Det finnes ikke andre svar på dette enn å styrke kraftbalansen, og å styrke nettet.

Vi har fått noen lærepenger det siste året. En av de viktigste er at mye av den nye elektriske krafta er sårbar, fordi produksjonen er væravhengig. Vil vi gjøre oss mindre sårbare, må vi også snakke om regulerbar kraft, og om de energilagrene som magasiner i regulerte vassdrag utgjør. Det handler om bedre og riktigere utnyttelse av det vi har, men vi må også våge å snakke om nye.