Anglosakserne har en plan – som for en generasjon siden

Av
DEL

debatt

9. november i år er det 30 år siden muren gjennom Berlin falt og en ny tidsregning startet i Europa.

Gjennom en sterk satsing på deregulering og opprustning tvang Thatcher og Reagan et stagnerende Sovjet i kne, både ideologisk og økonomisk. Sovjet falt, men seierens konsekvens ble en kapitalisme som løp løpsk i form av dagens nyliberalisme, uten et displinerende sosialistisk regime til å tøyle seg. Av det gamle slagordet «så mye marked som mulig, så mye stat som nødvendig», sto bare første halvdel igjen etter murens fall. Det ga seg utslag i en økende globalisering og etablering av WTO i 1995, ikke minst forbundet med Clintons presidentskap på 1990-tallet og etablering av de fire friheter i EU gjennom Maastricht-trakten i 1993.

Konsekvensen i dag er at oppslutningen til de partiene som stod for tilpasninger etter murens fall med fri flyt og østutvidelsen i 2004, er betydelig redusert. I Frankrike er sosialistene og republikanerne nesten borte, mens SPD i Tyskland er døden nær og unionen CDU/CSU betydelige svekket. De mest entusiastiske pådriverne og strategene bærer prisen for politikk som feilet, og de tradisjonelle høyrepartiene og sosialdemokratiet blir utfordret fra både høyre og venstre, der mange ønsker mindre union og mer nasjon.

SPDs knusende fall er lett å forklare og illustrerer poenget for de øvrige land. Først skulle arbeidere i Vest-Tyskland bære kostnadene ved en dyr tysk gjenforening i oktober 1990. Så kom Hartz-reformene som svekket lønninger og reguleringer i arbeidsmarkedet. Dernest ga østutvidelsen i 2004 for en periode en voldsom tilgang til ny arbeidskraft fra Øst. Parallelt ga en relativt omfattende asylinnvandring ytterligere utfordringer i arbeidsmarkedet som ble toppet med migrasjonskrisen høsten 2015. Arbeidsmarkedet og etter hvert velferdssystemet i Vest-Europa er blitt presset langt utover det som det med rimelighet kunne tåle. Samtidig er boligmarkedet i de fleste land overbelastet både gjennom høy etterspørsel og ved at dagens kapitalister heller satser på eiendom framfor industri og annen konkurranseutsatt aktivitet.

Framfor å bruke tiden etter murens fall til å sikre europeiske lands konkurransekraft, ble produksjonsøkonomien svekket og mulighetene til å styrke Europa gjennom en smart integrering av den tidligere østblokken skuslet bort. For rask integrering sammen med valutaunionen euro, har ført til større forskjeller, svekket konkurransekraft, redusert industri og en boligdrevet gjeldsøkonomi som ennå ikke er ryddet opp i. Tysklands finansminister 2009–17 Wolfgang Schäuble uttaler da også i Financial Times at «the construction of the EU has proven to be questionable».

En konsekvens er at store deler av Vesten har latt Kina overta viktige deler av industrien, noe som er ødeleggende for våre demokratier der industrialisering og demokrati er sterkt sammenvevd. Industri og løpende kvalifisering og utdanning styrket arbeiderklassen, mens fagorganisering bidro til å fordele godene.

Som på 1980-tallet er det igjen anglosakserne som bryter konsensus og lager nye veier og setter agendaen. Deres kretsvalgsystem gir effektive politiske skifter, og nå er det duoen Trump og Johnson som hevder som hevder å ha en plan. Der de synes å jobbe for et skifte mot mer nasjonale løsninger, mindre fri flyt (av personer og kapital), gjenreisning av industrien og ikke minst en begrensning av Kinas makt, en parallell til duellen med Sovjetunionen en generasjon tidligere.

Hvor er de sentrumsorienterte kontinentale europeiske stemmene for en mer sosial markedsøkonomi og mindre union?

Forfatteren har bl.a. skrevet boken "Europa etter EU"


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags