En rapport fra FNs klimapanel (IPCC) ble offentliggjort i begynnelsen av august og tidligere i sommer kom det en rapport fra det internasjonale energibyrået (IEA). Begge sier at utslippene av klimagasser fra olje, gass og kull må reduseres sterkt, til et nullnivå innen 2050, for at klimamålet i Paris-avtalen (2015) skal oppnås. Det sier at temperaturøkningen da ikke må bli mer enn maksimum 2 grader C og helst ikke mer enn 1.5 grader.

Dette har i løpet av få uker ført til at klimaspørsmålet trolig er blitt den viktigste saken i valgkampen. Spørsmålet er når utvinningen av kjente norske gass- og oljeforekomster skal opphøre og om det skal letes etter nye forekomster. Ett skille går mellom dem som vil at det allerede nå skal settes en sluttdato og dem som vil vente med det. I valgkampen har det bare vært MDG som vil at det skal skje allerede nå. Et annet skille går mellom partiene som har programfestet at det ikke må letes etter nye forekomster av olje og gass. Arbeiderpartiet, Høyre og vel også SP ønsker ikke at ny letevirksomhet skal opphøre. Helt for seg er FRP som ikke vil at letevirksomheten skal opphøre, men heller økes. Partiet må kalles energikonservativt og dette er ikke i samsvar det grønne skiftet. Det er å gå baklengs inn i framtiden. De fire partiene framstår derfor med en gjennomhullet klimapolitikk.

Venstre mener det er panisk og lite realistisk av MGD å fastsette en sluttdato akkurat nå, men det må være slutt på å lete etter nye forekomster. Dette vil sette en endelig bom for ny leting i områdene Lo-Ve- Se (Lofoten, Veststrålen og Senja) og sør for den såkalte iskanten i norsk sone i Barentshavet. Det norske samfunnet vil da kunne spare store leteinvesteringer med et usikkert økonomisk utbytte. Det er for øvrig merkelig at FRP, som i mange sammenhenger sier at de ikke vil bruke «skattebetalernes penger», heller vil øke en letevirksomhet som den norske staten til nå har betalt det meste av.

Norsk klimapolitikk er i ferd med å komme opp i et dilemma mellom fortsatt store olje-/ gassinntekter og klimahensyn. Vi står overfor et veiskille. Dette likner et forhold i oljealderens glanstid på 1990-tallet. I boka «En historie om Arbeiderpartiet. Fra arbeiderpopulister til verdensborgere», (Dreyer forlag, 2021) skriver sakprosaforfatteren Finn Olstad fra Gjøvik at norsk miljøpolitikk da ble stående i spagaten mellom to uforenelige hensyn mellom å være en oljenasjon og et miljøpolitisk foregangsland. På mange måter ble Norge miljø- og klimapolitisk sett på somet slikt land under statsminister Gro Harlem Brundtland. Men det ble satt klare grenser. Olje- og gassindustrien måtte vernes. Fra midten av 1990-årene ble et ambisiøst mål om norsk stabilisering av utslippene av klimagasser vraket. Dette innebar en økende eksport av olje og gass, noe som la grunnlaget for norsk politikk på dette område i mange år framover. Konsekvensen var både en rask nasjonal utslippsøkning og samtidig eksport av klimautslipp. Spørsmålet er om en eventuell Arbeiderpartiledet politikk etter valget vil være i stand til å bryte med dette, dersom det fortsatt skal tillates leting etter nye forekomster av olje og gass.

Venstre mener dette ikke vil bli mulig, hvis både norske klimamålene skal oppnås. Politikken som ble innledet på 1990-tallet må nå definitiv brytes!

Stine Hansen, 1. kandidat for Venstre i Oppland
Arne Chr. Stryken, Lillehammer Venstre