Årets svarteperspill

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Forslaget til statsbudsjett er levert og fremført i Stortinget. Påfølgende timer og dager dekomponeres forslaget av kommuner, næringsliv, lag og foreninger for å se om noe endres til det bedre eller verre for framtida. I kommunen jobber vi på høygir for å finne konsekvensene for neste års budsjett. Det endelige resultatet vil være endret dersom vi klarer å overbevise nasjonale beslutningstakere om at verden ser annerledes ut fra et kommunalt ståsted.

Da kommunestyret i desember 2019 vedtok budsjettet for 2020, var rammene vesentlig forverret. De statlige rammeoverføringene viste en realvekst på minussiden. Vi trådte inn i det nye året med planer om omstilling og nedtrekk i nesten samtlige sektorer. Kommunen får sine finansielle bevilgninger via rammeoverføringer fra staten. De eneste andre inntektskildene en kommune har er gebyr og avgifter (selvkost) eller å benytte seg av muligheten til å ta inn eiendomsskatt. Dersom en hadde opplevd en lignende problemstilling i det private næringsliv ville en hatt to alternativer: å øke inntektene og/eller kutte kostnadene. I en kommune er det ikke slik. Vi må løse samfunnsoppdraget innenfor de rammene av bevilgninger vi får tildelt. Da vi skulle i gang med omstillingen endret hele verden seg totalt på grunn av den pågående verdenspandemien Covid19. Kommunen trengte flere hender i helsesektoren ikke færre. Den kommunale driften ble omkalfatret og koronadrift ble et nytt uttrykk. Heldigvis var vi godt rustet.

Formannskapslovene av 1837 står meget sterkt i Norge og det kommunale selvstyret er en sentral del av den norske samfunnskonstruksjonen. Det oppleves likevel ikke alltid slik da vi forholder oss til en jevn strøm av lover, pålegg, veiledere og rundskriv fra Staten. Det lokale handlingsrommet snevres inn med sentrale pålegg og forordninger. Alt for å sikre individet, og det er vel og bra. Men politikere på storting og i regjering lover mer enn det vi lokalt kan levere. Og det helt bevisst.

I og med at tjenester skal være gratis eller er underfinansiert, blir det altså vår oppgave å rasjonere ut og velge mellom. Slik er systemet i Norge lagt opp, og det beskrives direkte i Meld. St. 12 (2011–2012) «Ein viktig føremon ved å ha kommunar som gjennomførarar av statleg velferdspolitikk, er at lokale politikarar kan gje legitimitet til vanskelege prioriteringar innanfor ressursrammer som aldri vil kunne gje plass til alle ønske og behov. Lokale politikarar har òg ein viktig funksjon i det å avklåre og justere stadig aukande forventningar til kva det offentlege skal ta seg av». Nasjonale politikeres fromme løfter i kampen om velgerne er det vi lokalpolitikere som skal innfri.

Høstens budsjett er intet unntak. De statlige overføringene strekker ikke til. Underfinansierte tjenester må hente penger fra andre poster på det kommunale budsjettet. Her er et eksempel. Kommunene yter tjenester som defineres som ekstra ressurskrevende. Systemet er lagt opp slik at kommunene kan søke kompensasjon fra Staten, fordi kostnadene kan knekke et lokalt budsjett. Hvert år de siste årene har regjeringen økt innslagspunktet for kompensasjon for ressurskrevende tjenester. Det vil si at kommunene må ta en stadig større del av kostnaden selv.

Da kommunal- og moderniseringsministeren møtte oss ordførere torsdag 8. oktober, forklarte han at veksten i ressurskrevende tjenester har vokst formidabelt de siste årene. Likevel foreslår altså regjeringen å øke innslagspunktet for refusjon. Statsråden presiserte imidlertid at dette ikke skal påvirke tjenesten til de som trenger den.

Dette er et eksempel på at Staten overfører kostnader direkte til kommunene. Vi må dekke disse kostnadene ved å ta fra en annen brukergruppe eller senke kvaliteten på en teknisk tjeneste. Dette er et av flere eksempler. Lillehammer kommune har gode, og på enkelte områder romslige tjenester. Med stigende demografiske utfordringer og stadig flere som trenger tjenester fra kommunen må rammene justeres edruelig. Akkurat nå ligner dette mer på et svarteperspill.

Ingunn Trosholmen, ordfører (Ap) i Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags