Det er en tid for alt. En tid for å kjempe, en tid for å lege sår og en tid for å se fremover. Oppland og Hedmark tilhører historien om det som engang var.

Nå har vi kommet til den delen hvor vi skal se fremover. Men hva er det egentlig som skal ta Innlandet til nye høyder? Dessverre er lagånden mer splittet enn noen gang. Mjøsregionen vokser seg stadig sterkere, distriktene sitter skadeskutt tilbake. Folk som håpet de ville bli hørt i en folkeavstemning, sitter noe sjokkskadet igjen. Det politiske fylkessamarbeidet skjelver. Sykehusdebatten har for lengst økt avstanden mellom byene og regionene. Hamarregionen har nærmest vendt ryggen til Gudbrandsdalen.

Som om ikke det er nok har vi hørt det så altfor mange ganger. At vi har landets eldste befolkning, at de unge flytter og at byene vokser på bekostning av distriktene.Sørgesangen har blitt sunget lenge nok. Nå må vi trykke stopp og fylle Innlandet med sprekere innhold.

Fylkespolitikerne må bevise, men de kan ikke trylle. Selv sterkere fagmiljøer og samlet politisk slagkraft kan ikke bringe fremtidsutsiktene over på et helt nytt spor. Vi trenger sterke næringslivsaktører, kunnskapsmiljøer og nye investorer.

Et av Innlandets sterkeste kort er grønt. Innlandet jobber for å bli best på bioøkonomi i landet. Målet er som vanlig stort. Hva er nå egentlig denne bioøkonomien? Det er enkelt sagt å tjene penger på det som lever, vokser og gror. I Innlandet er det to grener som har vokst seg sterke. Bioteknologimiljøet NCE Heidner Biocluster, som administreres fra Hamar, og treindustriklyngen Norwegian Wood Cluster, som administreres fra Gjøvik. Begge miljøene høster nasjonal og internasjonal oppmerksomhet.

Disse miljøene rundt Mjøsa spiller en viktig rolle for å løfte Innlandet ut av oljeskyggen. Men bioøkonomimiljøene overlever ikke uten distriktene rundt. Der finnes råvarene og der finnes det bedrifter som lager produkter av råvarene. Den nye elementfabrikken på Kvam og biometanolfabrikken som kan komme i Øyer, er to spennende satsinger.

I tida som kommer er det viktig at satsinga på bioøkonomi ikke blir nok en brikke i den regionale maktkampen. Store internasjonale regioner er våre egentlige konkurrenter. For en utenforstående investor har det ikke noe å si om en fabrikk legges på den ene eller andre siden av Mjøsbrua.

Næringsutviklingen i Innlandet preges av forvitring i små miljøer, uklare prioriteringer, revirtenkning og en næringsstruktur som mangler tyngre miljøer, står det i en fire år gammel SINTEF-rapport.

Bioøkonomiklyngene er et vellykket bevis på at miljøene har klart å slå seg sammen. Men så var det dette med å prioritere da, det er ikke like lett for en politiker som dras i alle kanter. Skal Innlandet klare å prioritere og satse på det vi virkelig kan bli best på, må vi også unne hverandre suksess og se at frøet som plantes faktisk kan komme folk på nabojordet til gode.