Gå til sidens hovedinnhold

Avisdebatt som demokratisk problem?

Artikkelen er over 1 år gammel

leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Mizanur Rahaman beklager seg i GD over et «forsuret debattklima på Lillehammer» og en grunnleggende mistillit til politikere og administrasjon som skaper unødig splid. Javel.

Lederen i SV burde ikke bli forbauset over at så vel publikum som opposisjonspolitikere tar til motmæle når en kan peke på en rekke omstridte vedtak/forhold som:

-Manglende håndheving av politiske vedtak mht. byggehøyde, hvor utbyggere har fått tøye vedtatte regler som igjen har gitt redusert bokvalitet for etablerte nabolag. Linjen fra åskammen i sørøst, via «cruiseskipet» ved Mesnaelva til Meierigården i nord viser en 3-0 seier for utbyggere over innbyggere.

-Terrassen. 10+ millioner kr. er brukt før spaden settes i jorda, det forhandles mellom utbyggerinteresser og kommunen, hvor bl. a. symbolpolitikk gjennom å stenge gater er blitt kjent gjennom GD. Ligger det an til å bli 4-0 her?

-Valgløfter om 10 mill. kr. til styrking av grunnbemanning i helse og velferd sviktes, det foreslåes at en skal vaske bare annen hver dag på skolene, møtene i kommunestyret legges til dagtid, administrasjonen i Lillehammer kommune bryter Hovedavtalen ved ikke å ta med de tillitsvalgte i arbeidet med innsparingstiltak, innsparingstiltak som berører førstelinjetjenesten er konkrete, til dels tallfestede, mens det er en øredøvende taushet om hvorledes budsjettmålet på 20 mill. i reduserte administrative kostnader skal nås og videre er ordførerens habilitet i en konkret sak under vurdering.

Opposisjonen har fått gode arbeidsvilkår. Når SV lederen savner resultatet i arbeidet med å skape «resultater på tvers av politiske og ideologiske skillelinjer» så er det nødvendig å minne om at det er partiene i posisjon som kan legge til rette for et klima som skaper slike resultater. Det er de 24 som sitter bak den lukkede døren som har makt til å endre dagens arbeidsform og dermed kunne skape samlende løsninger, ikke de 23 som står utenfor.

Til slutt: Når Mizanur Rahaman hevder at det finnes et «anonymt forum på Lillehammer som er vel kjent av så vel politikere og media» så er det en logisk kortslutning i mesterklassen. Som kjent kan tre personer holde på en hemmelighet såfremt to av de er døde, og når fire av «de over 60» i fellesskap signerer et debattinnlegg i GD er det anonymitet? Et demokratiproblem? Synspunkter fra de «anonyme» formidles forøvrig under fulle navn til politikere fra nesten ytterste høyre til ytterste venstre. Om politikerne finner såpass fornuft i synspunktene at de blir vektlagt er naturligvis uvisst.

En påstand om at når «noen menn over 60 år» har meninger om det politiske miljøet på Lillehammer skaper et «demokratisk problem» så kunne det ha vært ansett som ufrivillig komikk, men i dette tilfellet røper det heller en motvilje mot at politiske vedtak fra posisjonen skal bli gjenstand for kritisk, offentlig debatt. En slik definisjon av demokrati er særdeles spesiell.

For øvrig: Disse mennene over 60 år ønsker at så vel eldre som yngre kvinner (og menn) deltar i den offentlige debatten og tro meg – de vil bli svært godt mottatt i denne «anonyme» forsamlingen – mangfold i synspunkter skaper gode diskusjoner og gir bedre konklusjoner.

Mizanur Rahaman bør være mer nervøs for at flere er med i den offentlige debatten enn å knytte den til «menn over 60», for da forsvinner muligheten til å konstruere fiendebilder og å drive klassisk hersketeknikk. At han selv har vært til stede på møte i «den anonyme gruppen av menn over 60» er i seg selv et interessant faktum.

Olav Bonesmo, Lillehammer