I hvilken helsekø skal rus(mis)brukere føres opp?

Rusreformutvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 23. mars 2018 for å «forberede gjennomføringen av regjeringens rusreform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten». Utvalget la fram sin innstilling den 19. desember 2019.

Fra media får man inntrykk av at «alle» støtter utvalgets innstilling. Riksadvokaten er nevnt som en støttespiller for innstillingen. Etter å ha lest innstillingen fra Riksadvokaten, er dette en sannhet med mange modifikasjoner.

Noen hevder at utvalget har grundig gjennomgått forskning på om straff virker. Utvalget konkluderer at straff ikke virker.

Riksadvokaten skriver i sin høringsuttalelse: «Virkningen av straff og straffetrusler har vi eksempelvis lite eksakt kunnskap om. (......) Vi vil også bemerke at mye av forskningen som utvalget viser til, baseres på spørreundersøkelser og gjelder lovendringer i én retning – nemlig reduksjon eller avskaffelse av straff, og da primært for cannabis (utredningen s. 157). Av den grunn reiser vi spørsmålet om hvor solid det forskningsmessige fundamentet for utvalgets modell er, særlig ettersom modellen går betydelig lenger enn de reformene det vises til.»

Foreløpig forskning fra Canada viser at legalisering der har ført til økt misbruk av cannabis blant unge. Forskningsrapport fra Anne-Line Bretteville-Jensen og Jasmina Burdzocic Andreas, begge ved Folkehelseinstituttet, underbygger frykten for dette.

Rusreformutvalgets forslag til terskelverdier innebærer at det skal være straffritt innehav av f.eks. av 5 gram heroin til eget bruk, noe som tilsvarer 75 rusdoser med gjennomsnittlig styrkegrad. For kokain er forslaget 63 rusdoser, mens for hasj 44. Riksadvokaten er sterkt imot disse forslagene. Det samme er Kripos.

Det er også grunn til å nevne seniorforsker Jørgen G. Bramness og professor og Anne Line Bretteville-Jensen sin kronikk i Aftenposten 13.01.20: «Ved å ta bort straffen kan skammen reduseres, og folk som sliter kan lettere komme til behandling. Men rusmiddelbruk kan føre med seg mange ulike negative konsekvenser, langt flere enn dem som lar seg behandle. Rusreformutvalgets forslag vil ikke løse disse problemene, eller nå alle som berøres. Denne rusreformen kan oppnå noe, men andre tiltak må også vurderes.»
«Utvalget har vurdert om personer som ikke aksepterer tilbud om helse- og velferdstiltak, skal ilegges noen form for sanksjoner. (..) Utvalget mener at også administrative sanksjoner bør utelukkes.»

Det gis inntrykk av – fra flere hold – at rus(mis)brukere har plikt til å møte opp for en «nemd» for å få veiledning og hjelp til å slutte. Som ovenstående viser, er utvalgets innstilling: Ingen plikt til å møte for «nemden» - og ingen reaksjoner på å la være.

Utvalgets forslag er en bagatellisering av narkotika, i strid med solid forskning som viser det motsatte. Etter å ha lest innstillingen, sitter jeg igjen med en følelse av at utvalgets flertall mener det er straffen som er skadelig, og ikke narkotiske stoffer.

Rusavhengige skal få hjelp isteden for fengsel. Etter min mening tar ikke utvalget høyde for dette, men vurderer rekreasjonsmisbrukere og rusavhengige likt. I hvilken helsekø skal rus(mis)brukere føres opp? Skal de på samme «listen» som kreftpasienter, hjertepasienter og andre som trenger rask behandling?


Hallgeir Larsen, Vinstra, pensjonert politi, narkotikaetterforsker og forebygger