Det er et kjent fenomen at det vi ikke har sett eller opplevd, ofte viser seg å være helt annerledes enn det vi har trodd. Jeg, for eksempel, trodde at det for lengst var opplest og vedtatt at et menneske som har nådd livets siste fase og av en eller annen grunn ikke lenger kan bo i sitt eget hjem, skulle få tilbringe resten av sin tid på en kommunal institusjon. Et helsehus, om du vil. Og ha enerom. Det trodde jeg. At det var en eller annen reform som sa at det hadde de nærmest krav på. Å få med seg noe av det kjæreste de hadde. Kunne ta imot besøk, gå og legge seg når det følte for det. Sitte oppe i en stol. Kort sagt, ha et privatliv. Men der tok jeg feil.

Det er de som har enerom. De aller fleste har nok det. Og bra er det. Men det er ikke dem dette handler om. Dette handler om dem som ikke har det. De som ligger bak et skjermbrett på et rom de deler med et annet menneske. Et menneske de ikke kjenner. Et menneske de aldri har sett. Aldri har hatt noe ønske å bli kjent med. De som blir liggende der dag etter dag, uke etter uke, i verste fall, måned etter måned. På et nokså lite, upersonlig rom, hvor de i heldigste fall har fått med seg et bilde til å ha på nattbordet, og hvor det mest nødvendige av klær har fått plass i et skap. Det er dem dette handler om. For de finnes. På Lillehammer helsehus for eksempel, finnes det flere av dem.

Nå er det ikke gitt at en 86 år gammel kvinne uten korttidsminne og evne til å orientere seg, har det best på et eget rom. At det er der hun føler seg mest trygg, selv om hun har noe av sitt eget rundt seg og unngår hendelser som gjør henne forvirret. Det kan være andre og bedre tilpassede løsninger for den enkelte. Det har jeg ingen forutsetning til å mene noe om. Det som vi imidlertid kan fastslå selv uten faglig bakgrunn og erfaring, er at enhver annen løsning er bedre enn den som enkelte må ta til takke med i Lillehammer i dag. Det synes å være en evigvarende nødsituasjon som beklages og beklages igjen, uten at det blir gjort noe med den. De som sitter igjen med svarteper, foruten den direkte berørte selvfølgelig, er de som hver arbeidsdag gjør sitt ytterste og vet at de så gjerne skulle ha gjort mer. De som må beklage overfor de pårørende, si at de vet ikke når det kan bli en annen løsning om det i det hele tatt blir noen. Og legge til at skulle det inntreffe noe, noe som tilsier at det kan gå mot slutten, ja så får hun selvfølgelig enerom.

Er det begrepet «de eldre» som gjør at vi ikke ser den enkelte. At det blir for abstrakt, for lett å holde på en armlengdes avstand. Eller er vi ganske enkelt gått lei dette evige maset om eldreomsorgen som aldri blir god nok. Som alltid krever mer av de midlene vi ikke har, eller som vi ser oss bedre tjent med å bruke et annet sted. Jeg vet ikke, jeg har aldri tenkt over det. Men det jeg vet, er at et 86 år gammelt menneske som har levd et liv med verdighet og selvrespekt, ligger på et dobbeltrom i senga lengst fra døra bak et skjermbrett på niende uka uten at noen kan si hvor lenge dette skal vare. Og hun er ikke den eneste i Lillehammer i dag.

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer