Barnevernspedagogenes kompetanse spiller en avgjørende rolle i vår velferdsstats tjenestetilbud til barn og unge som er i utsatte livssituasjoner. Den norske utdannelsen er unik i verdenssammenheng, og sender et viktig signal om at vi som samfunn, ønsker å ta livssituasjonen til barn og unge på alvor. Samtidig blir det stilt spørsmål ved om utdanningen er egnet til å kvalifisere studentene til å fylle rollen som profesjonsutøver, innenfor et av velferdsstatens mest komplekse arbeidsfelt. I en fersk rapport fra Barne- ungdoms- og familiedirektoratet slås det fast at mange som arbeider i barnevernet, ikke har tilstrekkelig kompetanse til å ivareta behovene til utsatte barn og unge godt nok.

Halvparten av våre studenter er mellom 18 og 21 år

På barnevernspedagogutdanningen ved Høgskolen i Innlandet, Lillehammer, har vi i høst som vanlig tatt imot drøyt 100 nye studenter. I tråd med kvoteordningen som gjelder for høyere utdanning i Norge som søkes gjennom Samordna opptak, er halvparten tatt opp på grunnlag av førstegangsvitnemål. Det innebærer at de kun konkurrerer med karakterpoeng og er mellom 18 og 21 år. Mange kommer rett fra videregående skole. Det sier seg selv at de har begrensede arbeidserfaringer, både generelt og med den gruppen barn og unge de skal utdanne seg til å hjelpe. Vi vet det er utfordrende for mange å skaffe seg et realistisk bilde av hva som kreves av dem, både gjennom studiet og senere i yrkesutøvelsen.

I løpet av tre år skal vi som er lærere undervise, veilede og støtte studentene på måter som gjør at de, i en alder av 21 - 24 år, har den faglige kompetansen og skikketheten som er nødvendig for å ivareta samfunnsoppdraget de som barnevernspedagoger blir satt til å forvalte: Sørge for at barn og unge som lever under forhold som er til skade for deres utvikling og helse får rett hjelp til rett tid.

Dette er en oppgave vi lærere ser på som svært viktig og meningsfull, men også som tilnærmet umulig. Vi kjenner i økende grad på en uro for sluttkompetansen vi sender studentene ut med, om den egentlig holder mål.

Et komplekst og krevende arbeidsfelt

Etter endt utdanning skal våre studenter arbeide med en av samfunnets mest utsatte og sårbare grupper; barn og unge som lever med omsorgssvikt, som er traumatiserte som følge av omsorgssvikt, som er utsatt for overgrep, og som strever med rus og alvorlige atferdsproblemer. For å kunne handle til disse barna og ungdommenes beste, må studentene ha tilegnet seg kunnskap innenfor et bredt spekter av fagområder. De må blant annet ha kunnskap om barns utvikling, om juss, om behandling av psykiske vansker og om rus- og atferdsvansker, og de må ha kunnskap om mangfoldet i befolkningen når de gjelder fenomener som sosiokulturell bakgrunn, kjønn, språk, etnisitet, livssyn, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. De må også være i stand til å analysere komplekse situasjoner, vurdere foreldres omsorgskompetanse og kapasitet, og reflektere kritisk rundt egen fagutøvelse. De må kunne snakke med barn og foreldre og etablere tillitsfulle relasjoner, også i situasjoner som er preget av store motsetninger og konflikter, og de må være i stand til å forvalte noen av samfunnets mest inngripende tiltak overfor enkeltindivider, som å flytte barn fra deres foreldre eller bruke tvang overfor ungdommer som bor på institusjon, på en etisk god måte.

Liten mulighet til fordypning

Forsvarlig profesjonsutøvelse overfor utsatte barn og unge krever med andre ord fagpersoner som har høy faglig kompetanse, som har holdninger og verdier som gjør dem skikket for arbeidet, og et bevisst forhold til egen yrkesutøvelse. Dette er noe som må utvikles over tid i en læringsprosess som finner sted både i auditorier og ute i praksisfeltet i møte med barn, unge og familier som er i vanskelige livssituasjoner. På barnevernspedagogutdanningen på Lillehammer har vi erfart at det nesten er umulig å få til i løpet av et treårig utdanningsløp. Spesielt for de yngste studentene, som kommer direkte fra videregående skole, framstår kravene nærmest urealistiske.

I rapporten fra Barne- ungdoms- og familiedirektoratet er det foreslått å gjøre barnevernspedagogutdanningen til en femårig utdanning på linje med profesjonsstudiet i psykologi og nå også allmennlærerutdanningen. Dette er et forslag vi stiller oss bak. Vi ønsker et sammenhengende femårig studium, en integrert mastergrad, og mener at tiden er overmoden.

En sammenhengende femårig utdanning vil gi studentene mulighet til å fordype seg i de forskjellige fagområdene på en helt annen måte enn det som er tilfellet i dag. Den vil også gi dem en annen mulighet til å veksle mellom praksis og teori. Det vil gjøre det mulig for dem å sette den teoretiske kunnskapen inn i en bredere sammenheng og reflektere kritisk over eget fag og egen profesjonsutøvelse.

Barn og unge som lever med omsorgssvikt, utgjør er en gruppe som kun har én interesseorganisasjon, Landsforeningen for barnevernsbarn. Utover det er de prisgitt fagfolk som er i stand til å se problemene deres og sette i verk gode hjelpetiltak, og som kan tale deres sak. Vi lærere på Lillehammer er ikke bare forpliktet til å utdanne gode barnevernspedagoger. Vi har også et ansvar for å si fra når vi utdannelsen vi tilbyr ikke lenger holder mål. Vi oppfordrer med dette bevilgende myndigheter til å gjøre det mulig å etablere en femårig barnevernspedagogutdanning nå. Det skylder vi barn og unge som er i utsatte livssituasjoner.

Cathrine Grimsgaard, høgskolelektor/Phd kandidat ved Høgskolen i Innlandet, campus Lillehammer