Vi skal – med rette – slå hverandre på skuldrene og gratulere hverandre med et fantastisk OL og internasjonalt skryt for den norske idrettsmodellen. Men før vi blir blinde av skryt og selvskryt, må vi se oss selv i speilet og ta fatt på noe av det som slett ikke er godt nok – nemlig kjønnsbalansen mellom trenere og ledere i norsk idrett.

Det var bare to kvinnelige trenere i den norske OL-troppen, det finnes nesten ingen kvinnelige trenere for mannlige utøvere på elitenivå, og andelen kvinnelige ledere blant valgte særforbundspresidenter og idrettskretsledere er kun 19,7 prosent. Kvinneandelen i norsk idrett er på ca. 41 prosent. Dette er ikke godt nok i et land som liker å kalle seg det mest likestilte landet i verden.

Begge kjønn må ha samme mulighet til å bli trenere i alle miljøer og for alle utøvere. Skal vi lykkes med dette, må idretten endre seg

Å styrke kjønnsbalansen er ikke bare viktig for idretten, men også for samfunnet. Idretten er en viktig arena for involvering og demokrati, og denne arenaen må være like tilgjengelig for jenter og kvinner som for gutter og menn. Begge kjønn må ha samme mulighet til å bli trenere i alle miljøer og for alle utøvere. Skal vi lykkes med dette, må idretten endre seg.

Selv om det gjøres mye viktig arbeid for kvinnelig rekruttering til leder- og trenerposisjoner i norsk idrett, er vi åpenbart ikke i mål. Vi må ta tak i de barrierene vi vet eksisterer.

Daværende Hedmark idrettskrets startet sammen med fylkeskommunen et arbeid for å bedre mangfold og kjønnsbalanse blant ledere og trenere i fylket. Arbeidet fortsetter i Innlandet idrettskrets og skal vare til 2025. De har kalt arbeidet #Gnist – et dekkende navn for en nasjonal rekrutteringsflamme. Innlandet har skaffet seg solid innsikt for å arbeide med dette gjennom forskning utarbeidet av Høgskolen i Innlandet. De synser ikke, de vet hva som skal til – og vi vil nå løfte det gode arbeidet fra Innlandet ut til resten av Norge.

Vi vil også snart få solide anbefalinger fra Norges idrettshøgskole og Hanne Sogns doktorgradsarbeid «Kjønn og makt i norsk idrett – på menns premisser?», finansiert av Kultur- og likestillingsdepartementet, Abelia og Norges idrettsforbund. At norsk idrett i utgangspunktet var skapt av og for menn, som levde tradisjonelle «manneliv», har etter alt å dømme bidratt til at idrettsledelse i stort skjer på menns premisser. Ved å ta et oppgjør med institusjonaliserte praksiser, tenke- og væremåter kan vi få til varig endring.

Vi vet at det ikke er ett enkelt tiltak som er svaret

Vi vil nå mobilisere hele idrettsorganisasjonen til å ta et enda sterkere krafttak for bedre kjønnsbalanse i norsk idrett. Vi vet at det ikke er ett enkelt tiltak som er svaret. Vi vil utfordre hele bevegelsen ved å sette i gang en serie målrettede virkemidler for å endre forutsetningene og strukturene som hindrer kvinnedeltakelse. Vi kan påvirke kulturer som bremser deltakelse, og vi kan – gjennom å løfte frem gode eksempler – vise at kvinner både tør og kan, og gjennom det være gode mentorer og inspirerende forbilder.

Med stor makt følger stort ansvar. Fra politisk hold er det klare forventninger om at idretten får til forbedringer på dette feltet. Regjeringens mål om at flere skal kunne delta i idretten, avhenger også av at vi finner gode og representative rollemodeller som trenere og ledere. Å jobbe for mer likestilling i idretten vil føre til mer rettferdighet, mer mangfold og mer inkludering.

Idretten har tatt sjumilssteg for å få med jenter i ulike idretter, men det er fortsatt utfordringer knyttet til for eksempel hvem som får de mest gunstige treningstidene og de beste trenerne. Og på trener- og ledersiden er det altså fremdeles mye som gjenstår. Nå må vi alle som er engasjert i norsk idrett, bidra til at vi går fra ord til handling i arbeidet med likestilling!

Anette Trettebergstuen, Kulturminister
Berit Kjøll, idrettspresident
Inger Lilleby Fløgum, styreleder i Innlandet idrettskrets