Lederen for den interkommunale barneverntjeneste for Sel, Vågå, Lom og Skjåk er bekymret for at for mange saker går på helsa løs og kan gå utover kvaliteten. Spesielt Skjåk kommune ligger høyt når det gjelder antall saker som behandles pr. årsverk.

Tallene finner man på barnevernets kommunemonitor, som viser at kommunene i Nord-Gudbrandsdalen ligger over landsgjennomsnittet når det gjelder andel barn med bekymringsmelding. I Skjåk er andelen dobbelt så stor som på landsbasis: Barneverntjenesten gjennomførte undersøkelser av hele 9,2 % av barnebefolkningen i 2021.

Én mulig forklaring på at antall meldinger i Skjåk har blitt fordoblet siden år 2017 er at omsorgssituasjonen for barn og unge har blitt vesentlig dårligere, og at flere lider stor overlast i hjemmet. Dette ville være en svært negativ utvikling, som også skulle tilsi en tilsvarende vekst i hjelpetiltak. Men det er ikke tilfellet.

Kun 3,2 % av barn og unge i Skjåk mottok barnevernstiltak i eller utenfor hjemmet i fjor, mens landsgjennomsnittet for dette lå på 3,9 %. Det som imidlertid er viktig å bemerke er at mens man på landsbasis brukte 35,7 % av utgiftene på saksbehandling og drift, inkludert undersøkelser, var de samme utgiftene på hele 85,2 % i Skjåk.

Det kan med andre ord se ut til at det brukes veldig mye tid og ressurser på å undersøke meldinger som ikke fører til noen former for tiltak. Dette styrker en annen mulig forklaring på det høye antall saker, som barnevernslederen også er inne på: At det kan være uklarheter om meldeplikten versus taushetsplikten blant offentlig ansatte, f.eks. i skole og på helsestasjon.

Hvis man som ansatt i Skjåk oppsøker kommunens nettsider for å finne informasjon, dukker et skjema for bekymringsmeldinger opp. I overskriften fremgår det at bekymringsmeldingen er «Etter Lov om barneverntjenester § 6-4». Utover denne ene henvisningen, har skjemaets innhold lite med lovens vilkår og ordlyd å gjøre. Det er i stedet listet opp en rekke mulige «grunnlag for bekymring», som f.eks. bekymring knyttet til barnets utvikling, samspill mellom barn og foreldre, oppfølging fra foreldre, samt andre «spesielle vansker hos foreldre».

At meldeplikten, ifølge norsk lov, utelukkende er knyttet til særskilt alvorlige tilfeller, der det er grunn til å tro at et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt, mishandling, overgrep, menneskehandel o.l. fremgår ingen steder.

Lom og Vågå viser til Sel sine nettsider, der det blant annet presenteres «10 spørsmål og svar om å melde til barnevernet». Her gjøres det heller ikke noe skille mellom privatpersoner og ansatte med taushetsplikt. Risikoen for urettmessige meldinger er dermed svært høy.

Barneverntjenesten vil kunne frigjøre mye ressurser bare ved å sikre at innkomne meldinger fra offentlige instanser og andre med lovpålagt taushetsplikt faktisk sendes i henhold til lovens vilkår, noe som med enkle grep kan gjøres ved å kvalitetssikre offentlig tilgjengelig informasjon. Dette er viktig for å gi barneverntjenesten best mulige vilkår for å kunne gjøre en god jobb i de komplekse, alvorlige sakene, der barn og familier trenger hjelpen mest.

I forlengelse av barne- og familieministerens offentlige beklagelse til foreldre som er meldt til barnevernet uten grunn, vil vi oppfordre Statsforvalteren i Innlandet til å sende brev til alle kommunedirektører i fylket – og be dem om å gjennomgå egne rutiner og informasjon i veiledere og på nettsider om meldeplikten, slik Statsforvalteren i Oslo og Viken nylig har gjort.

Bente Ohnstad, professor em. i rettsvitenskap
Mette Sønderskov, postdoktor i offentlig innovasjon, Høgskolen i Innlandet