14. april kom koronakommisjonen med sin utredning (NOU 2021: 6). Funnene deres burde være en tankevekker for mange. Om vi ikke endrer kurs i beredskapspolitikken, vil neste krise kunne ramme oss enda hardere.

Helsemyndighetene hadde selv påpekt at det var store svakheter ved legemiddelberedskapen før pandemien kom til Norge. Det ble likevel ikke gjort noe med. Kommisjonen konkluderer nå blant annet med at det bør etableres beredskapslagre for legemidler som kan forsyne både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten under en krise. Videre mener kommisjonen at det bør etableres et nasjonalt beredskapslager for smittevernutstyr for å styrke den framtidige pandemiberedskapen.

Hele våren 2020 var preget av stor utstyrsmangel i Norge, fordi vi ikke hadde slike beredskapslagre eller tilstrekkelig egen produksjon. Vi kunne for eksempel i mars 2020 se at Polen beslagla hundretusener av flasker med håndsprit som skulle leveres til Norge, da myndighetene mente landet trengte dem selv i kampen mot koronaviruset. Vi har også opplevd mangel på munnbind, som nå har blitt en del av de fleste sin hverdag. Også i matvaremarkedet ser vi at kriser påvirker atferden.

Når alt kommer til alt, koker tilgangen til slike varer ned til ett enkelt spørsmål: Skal vi ha troen på at det internasjonale markedet redder oss når kriser inntreffer, eller skal vi belage oss på at det ikke gjør det?

Norge klarte, heldigvis, å skaffe seg det nødvendige smittevernutstyret til slutt. Vi har hatt tilgangen på maten vi har trengt, og vi har stort sett fått tak i varene vi trenger i hverdagen vår. Det er derimot ikke noen unnskyldning for å ikke forberede oss bedre før neste krise kommer. Selv om vi klarte oss nå, er det ikke sikkert vi klarer oss da. Vi vet ikke hva denne krisen er, og vi vet ikke hvordan denne krisen kommer til å ramme oss.

Beredskapspolitikken er som en nasjonal forsikring. Om noe uforutsett skjer, redder det oss fra å stå på bar bakke. Når vi går ut av koronapandemien, er det helt tydelig at beredskapen vår er svak. Vi har ikke på langt nær tilstrekkelig beredskapslagring av smittevernutstyr og legemidler. Intensivkapasiteten har ikke vært god nok. Selvforsyningsgraden på mat er etter 2019-tallene under 50%, og uten fisk og korrigert for importert kraftfôr faller den helt ned til 36%.

Nasjonal beredskap er helhet, og går på tvers alt vi gjør. Det meste man tar for gitt i hverdagen kan knyttes opp mot beredskap i krisesituasjoner. Enten det er strømmen i stikkontakten, internettet på PCen, maten du spiser, vannet i springen eller munnbindene vi nå bruker. Å ha sikker tilgang på blant annet dette gir folk trygghet. Derfor må vi også se på beredskapen med et overordnet blikk på samfunnet vårt.

Det første steget på vegen bør være å sette ned en totalberedskapskommisjon. Denne kommisjonen må ha som oppgave å gjennomgå Norges nasjonale og lokale beredskap, å vise hvordan man kan bruke samfunnets totale ressurser best mulig for å skape god beredskap for ulike krisesituasjoner, og å komme med forslag til hvordan den nasjonale og lokale beredskapen kan styrkes på tvers av ulike sektorer.

Vi skal ta med oss både de positive og negative erfaringene fra koronapandemien. Det innebærer at den nasjonale beredskapen vår må styrkes betraktelig, slik at vi står oss bedre i møtet med den neste krisen. Det hjelper nemlig lite å basere beredskapen på etterpåklokskap når vi ikke aner hvordan neste krise kommer til å ramme oss.

Jesper Nohr, Trysil, medlem av fylkesutvalget i Innlandet (Sp)