Audun Eckhoff og Jostein Skurdal, nåværende og tidligere direktør i Stiftelsen Lillehammer museum, er på økonomisk frierferd for å skaffe penger til et kulturbygg, Kunsthall Innlandet (GD, 8.11). Det første man trenger er å selge inn prosjektet med de riktige argumentene. Det er nemlig ikke enkelt å få tak i penger fra staten, fylkeskommuner og kommuner som allerede står i en kjempekrevende økonomisk situasjon. Prosjektet selges derfor inn med at det blant annet vil bidra til økt tilflytting, viktige forutsetninger for bærekraftige regioner. For bærekraft, attraksjon og økt tilflytting er selvfølgelig noe som klinger godt i mange politikerører, så også på Lillehammer.

Troen på kultur som katalysator for vekst lever i beste velgående. Blant annet inspirert av Richard Floridas teorier om den kreative klassen, der det argumenteres for at kulturelle og kreative næringer sammen med andre høyt utdannede, påvirket et steds attraksjonskraft. Samt suksesshistorier om tidligere industristeder som har investert i kultur og arkitektur og i etterkant opplevd fornøyelse og vekst. Eksempler som ofte trekkes fram er Bilbao, Glasgow, den norske versjonen Drammen og det som nå skjer i «nye» Oslo (mange og flotte museer og kulturinstitusjoner).

Men egentlig bruker Eckhoff og Skurdal billige salgstriks, for empirisk har det vist seg vanskelig å påvise en slik positiv sammenheng mellom satsing på kultur og økonomisk vekst. Det eneste man finner, er at personer med høy utdanning flytter til kommuner som satser på kultur, noe som til en viss grad er gunstig for konkurransekraft. Det er også dokumentert at etableringen av kulturhus ikke har noen positiv påvirkning på kommunenes flyttestrømmer. Forklaringen heller mer i retning av at kulturhus har blitt etablert i kommuner som allerede har befolkningsvekst.

En ny kunsthall under Stortorget kan helt sikkert bli et spektakulært bygg av nasjonal interesse. Det kan også bidra til å styrke Lillehammer sin profil som kultur- og idrettsbyen, hvis det er målet. Lillehammer sin ordfører, som ivrer etter kultur, har selvfølgelig uttalt at målet må være at byen får et nytt kulturbygg. Men uten at det legges fram en dokumenterbar inntektsside, kan ikke kommunen bidra til finansieringen. Pengekassa er tom, og man kutter allerede i tjenester for de eldre og pleietrengende. Er det noen som trenger en ny gebursdagsgave fra kommunen nå, er det ikke kultursektoren, men eldre, demente, pleietrengende og omsorgsarbeiderne i kommunen.

For å finne finansiering av en ny kunsthall må Eckhoff og Skurdal lete opp noen som betaler regningen, men en slik velgjører må befinne seg langt unna Lillehammer kommune. Det kan være private sponsorer. I Bergen har for eksempel Trond Mohn gitt hundrevis av millioner til kultur og idrett. Stein Erik Hagens familieselskap sponser Munch-museet med flere millioner. Hvis man allikevel må bruke skattepengene, har ordføreren god anledning til å bidra som døråpner inn til statlige midler, nå som Arbeiderpartiet i praksis styrer kulturpolitikken, og som jo har signalisert at de har hele landet som satsingsområde.

I forslag til kommunebudsjettet for 2022 ligger det inne en post: Lillehammer Kunsthall på 400.000 kroner. Er dette første skritt på veien til at kommunen likevel skal bruke velferdspenger på dette, men uten at saken har vært gjenstand for en grundig politisk behandling?

Ulf Holberg, Lillehammer

I 2027 er Lillehammer by 200 år. Målet må være at byen har fått et nytt kulturbygg, Kunsthall Innlandet