I disse sørgelige tider er det godt å kjenne litt på det viktigste av det uviktige igjen. Nemlig Birken. Etter tre magre år er det igjen duket for blodslitet over fjellet. Dette er massenes mulighet til å menge seg med de raskeste og sterkeste av oss. Tankene går til tidligere tiders helter som slet seg over fjellet i 1206 med kongsemnet Håkon Håkonsson, og vi Nordmenn kjenner en aldri så liten stolthet over denne heltesagaen.

Selv om jeg mildest talt er en medium skiløper, liker jeg tanken på dette når jeg står på start på Tingstadjordet. Da Birken første gang ble arrangert i 1932 etter initiativ fra skogforvalter Haakon Lie stilte 155 løpere til start. Med årene har antallet løpere gått opp og ned. Nå i år forventer man 5000 - 6000 deltakere på lørdagens renn.

Til sammenlikning trekker Vasaloppet 150 000 deltakere i et renn som er 36 kilometer lengre! Og, det er ikke bare eliteløpere. Her er virkelig medelsvensson representert med frisk innstilling "nu kjør vi". Her er det ikke snakk om å ta merket eller medaljen. Nei, det er først og fremst å komme seg forbi "repet". Har man klart det har man virkelig vunnet. De som er så heldige å komme i mål i Mora sent på kvelden blir møtt av en jublende folkemasse.

Hva så med Birken? Kommer man sent i mål på Birkebeinerstadion, står det kun noen forfrosne funksjonærer og et og annet familiemedlem igjen. Hvorfor klarer ikke Birken å trekke mer folk? Jeg har de siste dagene lagt merke til et kjempefokus på at eliteløpere og enkelte B og C kjendiser skal delta. Det var da voldsomt hvor servile vi var da. jeg får en flau smak i munnen av all denne ståheien rundt kjendiser.

Hva med "vanlige" folk, som tross alt danner massene i Birken? Det er selvsagt et kjendistungt innslag i Vasaloppet, Marcialonga og andre store renn, men man skriver da ikke spaltemeter opp og ned av den grunn. Man er trygg i seg selv, og alle er like velkomne. Man blir da ikke "starstrucked" selv om en og annen kjendis sliter seg gjennom løypa. De snørrer og peser like tungt som alle oss andre de og.

Birken innså for noen år siden at de ville kvitte seg med elitestemplet, men dette syntes å være en kort lærdom. Når man går Birken, står det mange glade folk etter løypa, og man blir tilbudt både det ene og andre. Og dette er den virkelige kulturkræsjen mellom fest og blodig alvor. Det er på siden av løypa den virkelige folkefesten skjer. Ikke i løypa.

Tenk om Birken kunne tatt med noe av denne sjela inn i sitt arrangement. Gjort Birken ufarlig og stresset ned elitestemplet. Laget en løssluppen fest som folk vil gå på med det antrekket de har. Ikke et kjendistungt rød løper arrangement med dress og kjole. Da ville vi fått med alle de som fint klarer å gå gjennom løypa, men som ikke tør. Hva så med målområdet? Jeg selv vegrer meg for å reise opp til stadion på større arrangement, da det er nærmest klin umulig å parkere der pga. alle VIPene som er der fra før. Ja, bussen kan man selvsagt ta, men hvor mange orker vel egentlig det?

Lillehammer er Norges fremste skiby, men byen ser man fint lite til av på Birken. Hvorfor kan man ikke gjøre som Vasaloppet og Marcialonga? De har målområdet i sentrum, der festen fortsetter etter at krampene og smertene er glemt. De får med seg hele handelsstanden, og interessen fra de mer eller mindre interesserte i denne sære men herlige aktiviteten. Jeg har hørt mange argumenter mot denne løsningen, men tenk for en ramme det ville være!

Øystein Sørmo, Lillehammer