Komplett birkebeiner

Foto:

Av
Artikkelen er over 5 år gammel

Anders Aukland synes Birkebeinerrennet er det komplette skirennet.

DEL

Dette portrettet av Anders Aukland sto på trykk i papirutgaven av GD 16. mars - før han hadde gått Birkebeinerrennet.

I fjor satte han løyperekord, og Anders Aukland har tenkt å vinne i år også. Det blir for fjerde gang.

Midtfjellet. Du er alene, først i sporet. Hva tenker du?

– Jeg er sliten og spent, men først og fremst veldig fokusert på det som gjenstår. Hver gang jeg går Birkebeinerrennet, ser jeg fram til å nå Sjusjøen. Der er det alltid mye folk; det er som å gå femmila i Holmenkollen. Stemningen. Atmosfæren. Det er noe eget.

– Hvis du ikke er først?

– Da tenker jeg at jeg skal ta igjen dem som er foran. Det er på Midtfjellet jeg bestemmer meg for når jeg skal rykke. Best og egentlig mest realistisk er at vi er fem-seks stykker samlet når vi kommer dit. Jeg vet nemlig at derfra og til mål er mitt beste parti.

– Himmelen er blå, føret er like blått. Det blåser ikke. Får du aldri lyst til å sette deg i solhellingen, skrelle en appelsin, åpne en kvikklunsj og betrakte viril og vårkåt granmeis som lykkelig sprintflyr hvileløst fra tre til busk og tilbake igjen?

– He, he, jeg gjør egentlig ikke det. Ikke når det er Birken i alle fall.

– Hva har du i sekken, da?

– Ikke appelsin. Heller ikke kvikklunsj. Jeg har en liten sandsekk, en boks skismurning, vindjakke, lue og supertrøye. Godt å ta på seg noe tørt rett etter at jeg er kommet i mål. Drikke får jeg undervegs; laget har sitt eget opplegg med forsyninger. På seletøyet taper jeg fast en energibar og et par poser gel i fall jeg trenger påfyll. Nok for en to timer og noen og tjue minutter lang skitur.

Det er tirsdag. Magnat trenings- og behandlingssenter på Skøyen i Oslo vest. Ni dager er gått siden Anders Aukland gikk i mål til tredjeplass i Vasaloppet. Sure muskler har begynt å komme seg. Fysioterapeut Arne Olav Wagenius gjør skrotten klar for nytt langløp. Aukland ligger på benken i bare trusa. På skuldra har han en delfin. Et minne om da tur ut i båten med fiskesnøre var viktigere enn såle, spenn, struktur og smurning.

Tre ganger har Anders Aukland vunnet Birkebeinerrennet. I fjor ble det rekord: to timer, 21 minutter og 34 sekunder.

– Alle langløp har sin spesielle atmosfære og sine spesialiteter. De tre som skiller seg ut er Vasaloppet, Marcialonga og Birken. Men det er Birken som er det mest komplette rennet av de tre. Det ligner den gode gamle femmila. På Dølfjellet er mye gjort. Raudfjellet er lett. Opp Midtfjellet kan være tungt. Det er da rykkingen begynner. Så møter vi folkehavet på Sjusjøen før utforkjøringen.

– Hvem blir de hardeste å slå i år?

– Eldar Rønning kan bli vond. Den jeg har minst lyst til å bli slått av er Jörgen Brink.

– Er du glad for at Johan Olsson ikke skal gå?

– Jeg tror ikke han ville vunnet om han hadde stilt.

– Lillebroren din, Jørgen da?

– Blir det stakeføre, så kanskje. Han er bedre til det enn å gå med feste. Men det blir nok et føre som passer meg bedre. Smøreføre. Jørgen går smørefritt.

– Han vant Vasaloppet for andre gang. Du har bare vunnet det én gang, i 2004. Er du misunnelig?– Jeg er mest glad på hans vegne. Han er bedre enn jeg til å stake. Dessuten har han aldri vunnet Birken, humrer storebror.

– Du er fem år eldre. Er dere først og fremst konkurrenter, eller er det sånn at den som har en dårlig dag hjelper han som har en god dag?

– Vi samarbeider. Vi går jo på samme lag, og har alltid en plan for hvordan vi skal legge opp løpet. Også i langløp er det mye taktikk; det er nesten som i sykling.

– Betyr det at dere snakker sammen undervegs, eller går det på hemmelige tegn?

Anders Aukland vil ikke si så mye om hvordan brødrene kommuniserer. Kan hende Jörgen Brink leser GD...

Anders var ikke mer enn seks-sju år da han hørte om Birkebeinerrennet første gang. Moren og faren hans gikk, så han fikk tidlig et forhold til rennet. De snakket mye om det hjemme. Birken var det viktigste skirennet i Norge. For Anders Aukland, som har medaljer i VM og OL, og på første del av 2000-tallet gikk på det norske herrelandslaget i vanlig langrenn, er Birken fortsatt det aller, aller viktigste.

– Før i tida var det rennet for de gamle kara med sekk, nå er det status. Kanskje har det vært litt mye jag? undrer han.

– Er det plagsomt for dere som går superfort og prøver å vinne, å ha så mange «turister» i sporet?

– Absolutt ikke. Birken er bare ett av flere renn der eliten stiller sammen med mosjonistene. Jeg synes det er utrolig morsomt at langrenn har slik status i Norge. Jeg har stor respekt for dem som har som mål å gjennomføre, og bruker rennet eller rittet og løpet til å komme i form, eller påskudd for å trimme og trene litt mer.

Torsdag reiste Anders Aukland og laget hans, Team Xtra Personell, til Rena. Der ble det en kort og rolig skitur på ettermiddagen. Dagen før kjørte han ei hard intervalløkt. Gårsdagen ble brukt til skitest og et knippe knallharde drag på 15–20 sekunder for å vekke kroppen før løpet.

– Blir det rekord?

– Nei, vi får ikke samme føre som i fjor.Når dette leses har Anders Aukland og resten av eliten kanskje allerede lagt av gårde på de 54 kilometerne over fjellet. Med en sekk som neppe veier mer enn et par gram over 3.500. Sekken til Anders Aukland veier aldri 3,6 eller 3, 7 kilo. Den veier 3,5 når han starter og 3,5 når han går i mål. Noen eliteløpere synes dette med sekk er dumt. Anders Aukland synes det er helt greit. Riktig nok trener han ikke med sekk før rennet, slik mange mosjonister gjør. Men han mener sekken er en tradisjon og representerer et særpreg en skal ta vare på. Birken er ikke et hvilket som helst skirenn, og det skal det heller ikke være, sier fjorårsvinneren, som i år har et lite jubileum. Det er tiende gang han starter. Aukland lever av å gå på ski. Det er jobben hans.

Men hvor mye trener han?

– 70 til 80 timer i måneden. Litt mer før. Når jeg er på samling, blir det to økter om dagen. Hjemme begrenser jeg meg til ei økt. Jeg er gift og har tre barn på ni, seks og tre. Å gå på ski er fryktelig viktig for 40-åringen fra Tønsberg. Men ikke så viktig at det er fra familien han har tenkt å rykke.Også laget er viktig. I begynnelsen var det bare han og bror Jørgen. Nå er de fem, pluss to rekrutter og to kvinner. Som ansatt i sponsorfirmaet, holder Aukland også foredrag og driver treningsveiledning og helsefremmende arbeid. Han vet hva han snakker om, den tidligere norske mesteren i duathlon, triathlon og hundekjøring, som også var en svært habil friidrettsløper. 3.46 på 1500 meter og 29.46 på 10.000 lar seg høre, ved siden av OL- og VM-gull i langrenn. I 2001 fikk han Ekebergs Ærespris.

I natt sov Anders Aukland dårlig. I alle fall hvis alt var normalt.

– Jeg sover sjelden godt før renn. Jeg er for spent og nervøs til at jeg klarer å slappe av, innrømmer Birken-favoritten.

Han var oppe halv seks for å teste ski og spise frokost på Skramstadsetra, der han og laget har bodd de siste to nettene.

Før Vasaloppet fikk han ikke i seg mer enn to og ei halv brødskive. Med sjokade!!! Han drakk én liter sportsdrikk. Under det 90 km lange løpet gikk det stort sett i søtt, sportsdrikk blandet meg gel. Søtt så det holder.

Men det betyr ikke at Anders Aukland sulter seg eller lever på høyenergibarer.– Kosthold har jeg et temmelig avslappet forhold til. Hjemme spiser jeg stort sett vanlig, god norsk mat. Sunt, men helt normalt. Før et løp tenker jeg på hva som funker og ikke funker. Skal jeg kjøre lange, harde treningsøkter, er jeg nøye med å få i meg nok til at jeg kan gjennomføre.I fjor gikk vestfoldingen Vasaloppet med en gjennomsnittshastighet på 26 kilometer i timen. Da han satte løyperekord fra Rena til Lillehammer, var farten langt over 20 km/t. Det betyr at det gikk veldig fort der det ikke var oppoverbakke.

– Hva gjør du hvis du må på do mellom Midtfjellet og Sjusjøen, eller blir ekstremt pissetrengt når du er på Sagmyra?

– He, he. Det har ikke skjedd hittil. I Vasaloppet har jeg imidlertid stanset for å slå lens. Det var det flere som gjorde i de litt roligere partiene av løypa.

– Hvor ofte har du smurt om i et langløp?

– Ikke som jeg kan huske. Én gang måtte jeg stoppe for å skrape bort kladdesnø. Men det er lenge siden. I laget har vi egne smørere som ordner skia for oss. For oss løpere er samarbeidet med smørerne uhyre viktig.

– Hva tenker du hvis du har gått halvvegs og brukt opp alle kreftene fordi skia har vært elendige og føret umulig?

– Jeg bryter aldri. Føret kan jo endre seg. Dårlige ski i starten kan bli gode ski undervegs. Dessuten er det noe med at en må lære seg å ikke gi opp på tunge dager. Dem er det mange av, i renn som på trening. Etter Vasaloppet for 13 dager siden har Anders Aukland, med unntak av noen lette og et par tunge styrkeøkter, brukt mye av tiden til restitusjon.

– 40 år, blir du ikke lei?

– Ikke ennå. Det er en spesiell tilfredsstillelse å kjenne at kroppen funker, at jeg er i god form. Den godfølelsen kan jeg ikke kjøpe for penger.

Birken er det komplette skirennet. Det er nesten som den gamle, gode femmila.

Artikkeltags