Gå til sidens hovedinnhold

Ble møtet i Glasgow betinget vellykket?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Presidenten for klimatoppmøtet i Glasgow (COP 26), briten Alok Sharma, avsluttet møtet lørdag 13. november. De 197 landene som deltok var enige om å fastholde målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader C, og ikke eventuelt maksimalt 2 grader, som lå i Paris-avtalen i 2015. Årsaken er en rapport fra FNs klimapanel i 2018, som sier at forskjellen i konsekvenser mellom 1,5 og 2 graders økning vil bli svært store.

Enigheten gir grunnlag for å forsterke arbeidet med å redusere klimautslippene fram mot 2030. De globale utslippene må ned med 45 % i forhold til 2010 og innen 2050 ned mot null. Det betyr ikke utslipp i det hele tatt, men ingen utslipp når en trekker fra det som blir tatt opp i naturen. EU-landene og Norge har som mål en reduksjon på 55 % innen 2030. Men tiltakene det hittil er blitt enighet om er ikke tilstrekkelige. De vil i beste fall føre til en oppvarming på 2.1 grader C.

Sharma kom med et klart forbehold og kanskje en advarsel: «Vi kan nå med troverdighet si at vi har holdt 1.5 graders målet i live. Men pulsen er svak og det vil bare overleve dersom vi holder våre løfter og omsetter forpliktelsene til umiddelbar handling. Jeg er takknemlig for at UNFCCC ( FNs rammekonvensjonen om klimaendringer, fra 1992) har samarbeidet med oss for å avslutte et vellykket COP 26.

Men ble utfallet av det to uker lange toppmøtet vellykket? Det ble iallfall en nedtur for en positiv forventing som forelå helt fram til den siste forhandlingsdagen. Den sprang ut fra at for første gang var det å redusere utslippene fra kull kommet på dagsorden. Et forslag om «å fase ut» disse ble av India i siste øyeblikk endret til hete «å fase ned». Dette førte til stor misnøye fra de fleste landene, som måtte gå med på dette for i det hele tatt å få til en enighet om slutterklæringen.

Det store landet med 1,2 milliarder innbyggere har et omfattende forbruk av kull, som det uansett vil ta mange årtier å fase ut/fase ned. På den annen side var det en gledelig overraskelse at USA og Kina kom med en felles uttalelse, hvor de lover å samarbeide mer om klimatiltak. Det er positivt på bakgrunn av det dårlige forholdet som president Trump har utviklet mellom de to landene, og som Biden til dels har videreført. En tilnærming mellom USA og Kina, kom forøvrig også til uttrykk i det nylig avholdte digitale møtet mellom presidentene Biden og Xi Jinping.

Hva ble vedtatt i Glasgow?

- All klimapolitikk skal bygge på den best tilgjengelige vitenskapen. Flere evalueringer av klimaforskningen har konkludert med at over 99 % av denne sier at klimaendringene er reelle og menneskeskapte. Til nå har flere land hittil nektet å henvise til dette.

- Det som kalles «ineffektiv subsidiering» av fossil energi skal fases ut. Men hva vil «ineffektiv» si? Kullforbrukende land som Australia, India, Russland og Kina subsidierer i dag slik energi.

- De rike landene forplikter seg innen 2025 til å vurdere å doble støtten til utslippsreduksjoner i fattige land. Et løfte hittil fra 2009 om årlig 100 mrd. dollar i støtte kan kanskje bli oppfylt neste år.

- To eller flere land kan opprette et felles kvotemarked, hvor f.eks. et land betaler for utslippsreduksjoner i et annet. Dette kan bidra til et lands reduksjoner i henhold til Paris-avtalen.

- 100 land har inngått en avtale om å stanse ødeleggelsene av regnskogene innen 2030. Disse har mer en 85 % av regnskogene. Men det er ikke særlig vellykket at Brasil, som verdens tredje regnskogland, nå delvis har trukket seg ut av avtalen.

- 100 land har også inngått en avtale om å redusere utslippene av metan med 30 % innen 2030. Men Kina, Russland og India er ikke er med på denne.

Så hvor vellykket ble møtet? Kan Sharmas «puls» stoppe? En opplyst kommentar kan bidra til en vurdering. Steffen Kallbekken, som er forskningsleder ved Senter for klimaforskning (Cicero), uttaler at verdenes topplederne har lyktes «nokså godt». Han sier også at det viktigste framover er å oversette ambisiøse mål til konkret politikk (Aftenposten 15/11-21).

Arne Chr. Stryken, Lillehammer, sosiolog