– Det kan bli vanskelig å drive butikk, sier folk som lever av handel i Storgata nord for Lilletorget. Knapt noe er mer forutsigbart enn angsten for samfunnsplanleggere og politikeres forsøk på å forme framtida. I løpet av et par uker legger politikerne de viktigste premissene for framtidas bysentrum. Vi er med andre ord helt i finalen. Hva er det som venter? Avvikling eller utvikling?

Målet er nullvekst for personbiltrafikken. All vekst i persontrafikken skal tas med gange, sykkel og kollektiv. I bekvemmelighetens høyborg innretter vi oss ikke etter slik mål om vi ikke tvinges. For å få flere til å gå, sykle og reise kollektivt, må det bli litt vanskeligere å bruke bil. For den som lever av å handle med et bilkjørende folk, må dette bety usikkerhet. Reaksjonene er både forutsigbare og gjenkjennelige. Og det er planleggere og politikeres ansvar å komme opp med gode svar som demper eller fjerne frykten. Alternativt bør de si at kampen mot privatbilen er så viktig at butikkdød er en av omkostningene vi er villige til å ta. Og det er det selvsagt ingen som vil si.

Ingen savner bilene i den delen av Storgata hvor bilene ble bortregulert for mange år siden. Usikkerheten den gang var omtrent som den vi nå ser lenger nord. Når nærmeste parkeringsplass ble liggende lenger unna, kom handelen til å lide. Slik skulle det ikke gå. I dag er gågata byens stolthet. Den er postkortbildet som mer enn noe annet formidler det inntrykk vi tenker at er typisk for byen. Den er selve hjertet i en levende by, i en tid da andre byer dør litt hver eneste dag fordi de mangler et slikt indre.

Samtidig er det ikke slik at mer av dette er hva byen trenger. Den varehandelen som gjør Storgata til det den er, har ikke all verden av marginer. Vi kan gjerne si at dører som låses for deretter å gjenåpnes med nye folk og andre konsepter er en del av varehandelens natur, og at det alltid vil være slik at noen kommer og noen går. Men vi må også erkjenne at handel endrer karakter, og at konkurranse om kundene også handler om tilgjengelighet. Og er marginene små, er sårbarheten i møte med nye planer og reguleringer desto større.

Les også

Ny plan skal endre sentrum: – Vi frykter at vi blir den tapende part

Det ligger litt i tida å rydde større områder for biler. Typisk pekes det på et nesten tomt parkeringshus noen minutter unna. Beskjeden er at «så langt må sannelig folk orke/klare å gå». Greia er at denne spaserturen vil vi ikke ha, da parkerer vi heller utenfor et kjøpesenter, eller bestiller på nett og henter varene hos en eller annen dagligvarebutikk med egen disk for utlevering av sendinger fra både en og to distributører.

De næringsdrivende fra Lilletorget og nordover i Storgata frykter at det er de som må betale prisen for Lillehammer kommunes visjoner. Det som tas av grep berører hele Storgata. Gata overlever ikke på folk som går eller sykler gata på langs på tur til eller fra et eller annet, og som kanskje har verdens triveligste arbeidsveg. Den lever av folk som bruker gata på tvers, som går inn og ut av butikkdører, fordi butikkene ikke ligger for langt unna enkle parkeringsmuligheter.

Dør den ene, svekkes den andre.Dør sentrumshandelen, blir det umulig å føle byens puls. Da blir Storgata et livløst, langt, bygningshistorisk museum.