Fredag 30. september hadde filmen «Storm» premiere. På Lillehammer kino inviterte kinosjefen til festpremiere, med regissør Calmeyer som invitert gjest, i selskap med produsent Finn Gjerdrum.

Calmayer har mange gode minner fra Lillehammer-tiden.

– Vi var et kollektiv på nesten 10 den gangen. Maten laget og spiste vi sammen. Om kveldene så vi film i lag, forteller hun og fortsetter:

– På veggen hadde vi ei liste. På den sto det hvem som skulle vaske og når. Og hvem som skulle handle dopapir. Lista gjorde det i alle fall tydelig hvem som ikke kjøpte dopapir. Men stort sett gjorde alle det de skulle, tror jeg. I alle fall kan jeg ikke huske at vi kranglet eller ble uvenner. Det fine med å bo så mange i et kollektiv, var at det ble lettere å trekke seg tilbake hvis en av oss hadde behov for det. For alltid var det nok folk i huset.

Kom seg aldri på ski

Det var i 2011 den da 21-årige Erika flyttet til Lillehammer for å studere regi ved Den Norske filmskolen.

– Fra starten tenkte jeg å begynne å interessere meg for å gå på ski.

– Så du kjøpte deg ski?

– Eh ... nei. Jeg hadde ikke tid, unnskylder hun seg.

– Men når jeg i dag ser tilbake på de tre år jeg bodde i Lillehammer, kunne det blitt annerledes.

Da Calmeyer på slutten av studietida viste den 25 minutter lange eksamensfilmen sin, med tittelen «Lea», var det spesielt én som merket seg navnet hennes.

Lillehamringen Finn Gjerdrum, en av landets fremste og mest meritterte filmprodusenter, var nemlig til stede.

– Jeg så raskt talentet hennes og ble ikke overrasket da «Lea» ble vist under festivalen Nordic Talents, og til og med vant.

– Har vilje og visjon

Calmeyer flyttet tilbake til Oslo, byen hun vokste opp i. Men hun hadde en idé, ideen til en ordentlig spillefilm, en film for kinolerretet.


Produsent Finn Gjerdrum legger ikke skjul på at det var hun som hadde ideen til handlingen, og som også skrev synopsis.

– Kjernen i fortellingen er den samme som den gang hun presenterte ideen for meg. Erika har nemlig en tydelig vilje og visjon med det hun gjør. Som regissør er hun ambisiøs og ser løsninger, sier produsenten.

– Ekstra gøy å komme tilbake til Lillehammer på premieredagen og vise «Storm» i sal 4. Det var nemlig i samme sal vi satt og mikset lyden til denne filmen, sier Calmeyer.

Gode kritikker

At det skulle gå åtte år fra hun var ferdig med filmskolen til hennes første kinofilm fikk premiere forklarer hun med at i bransjen hennes handler mye om å få tillit og skaffe finansiering.

– Det begynte å løsne etter at jeg startet å gjøre TV-serier.

I 2015 laget hun «Mysteriet på Sommerbåten». I 2018 kom novellefilmen hennes «Weight of Spring». Og året etter ble fjernsynsserien «Twin», med Kristofer Hivju i hovedrollen, vist. Erika Calmeyer var regissør på fire av episodene.

Debuterte som 8-åring

Årets film, «Storm», kan bli hennes gjennombrudd. Flere aviser, blant annet Aftenposten og Klassekampen, har gitt den terningkast fem, mens NRK og Dagbladet landet på fire.

Selv gir Erika Calmeyer uttrykk for at hun er fornøyd med mottakelsen og spent på publikumsbesøket framover. Det er nemlig ingen lettfordøyd underholdningsfilm hun langfilmdebuterer med, men et alvorlig drama med Ane Dahl Torp i rollen som mora. Åtte år unge Ella Maren Alfsvåg Jørgensen spiller datteren.

Sistnevnte like gammel som Erika selv var da hun debuterte som skuespiller. Ikke i film, men i stykket «Historia om ein landsby» på Det Norske Teatret. Rollen ga henne erfaringer hun sier ble viktig da hun selv skulle instruere et barn.

Noe annet var det med mer erfarne og langt eldre Ane Dahl Torp.

– Hun hadde en oppfatning av at regissøren skulle være eldre og ha mer autoritet enn henne, mer som en mor eller far. Jeg er 15 år yngre. Men ikke lenge etter at vi startet filmingen, sa hun til meg at nå var jeg den hun forventet at jeg skulle være.

Glad det ble Lillehammer

– Var det filmregissør du egentlig skulle bli?

– Ett eller annet med film eller teater i alle fall. Allerede i 2. klasse på barneskolen skrev jeg ned alt det de andre skulle si når vi lekte sammen. Kanskje bodde det en slags regissør i meg allerede da.

– Hvordan ser du tilbake på skolegangen din i Lillehammer?

– Vennskapet og relasjonen med de andre studentene betydde veldig mye. Når man tar utdanning, tenker man gjerne på å knekke koder, søke fasit og finne ut hva som er rett og galt. Etter hvert forsto jeg at det viktigste er å lære å bruke verktøyet, og så sjøl finne ut hva man vil. Det fine med å studere i Lillehammer var at vi studenter delte så mye og var sammen, også utenom selve skoletida. Hadde skolen ligget i Oslo, tror jeg studentene i mye større grad hadde reist hver til sitt etter at undervisningen var over.