Sigbjørn Johnsen er en hyggelig mann, sa statsminister Jens Stoltenberg da han talte til sin finansminister på 60-årsdagen nylig. Det bærer denne boka preg av også, han bekrefter sitt ry som en hyggelig mann.

Sigbjørn Johnsen er et eksempel på en politiker som har vokst ut av den norske grasrota og klatret til topps i samfunnssystemet. Oppvokst i arbeidermiljø på Stavsjø, med Folkets Hus som nær nabo, med røtter i Auggedalen i Gausdal. Politisk oppfostret i et lokalsamfunn med klar klassedeling, både økonomisk og kulturelt. Men iallfall i sine modne år utstyrt med en slentrende romslighet som har gjort ham til en populær politiker i alle kretser.

Boktittelen «Æille åra innaførr» har dobbelt bunn. «Innaførr» har vært den geografiske betegnelsen på hovedstaden. Men samtidig assosierer vi med å være på innsiden i maktapparatet og styringen av samfunnet. De to bunnene henger sammen for Sigbjørn Johnsen, han levde et liv som mer eller mindre heltids politisk aktør fra 1973 til 1997 – og ble pendler fra hjemfylket til Oslo i 1974.

Boka er en videreutvikling av «Saligheta heme», som kom i 2005. Nå forteller han historien fram til han gikk ut av rikspolitikken og ble fylkesmann. Historiefortellingen er preget av både munterhet og alvor. Munterheten består i diverse historier både fra det politiske liv og livet for øvrig (noen av dem ville vært hakket bedre muntlig enn skriftlig og noen bærer litt preget av å være vandrehistorier – men likevel!). Alvoret består i betraktninger om politikk og politiske saker, gjerne relatert til forfatterens egen bakgrunn og oppvekst. Mye interessant forteller han også om dagliglivet i maktens korridorer. Og alt dette også sett opp mot situasjoner da en samfunnstopp i sin travelhet står like naken og sårbar som enhver annen: når et barn er dødssykt eller far eller mor dør.

«Æille åra innaførr» er ingen vanlig selvbiografi. Den er mer en samling kåserier enn en sammenhengende framstilling og analyse. Den er godt skrevet og dermed også lett tilgjengelig. Boka er slentrende og uhøytidelig i formen, men også seriøs med en alvorlig klangbunn. Akkurat slik forfatteren selv framstår – også som en dyktig kommunikator.

Det skulle ikke forundre meg om det kommer flere bøker fra denne ringsaksokningen. Når han om noen år avslutter sin politiske karriere, kan han tillate seg å gå dypere inn i en del av de politiske sakene. To eksempler er handteringen av to finanskriser og intensjonene med pensjonsreformen. Han kan også berette om forskjellen på å være premissleverandør i den offentlige debatten til å være ansvarlig for konklusjonene. Johnsen er både reflektert og skrivefør – derfor ser jeg fram til også en slik bok.