- Den gode hensikt finnes ikke som ikke kan svekkes av synet av en tørst hund som slikker i seg blodet fra din soldatkamerat i Bagdads gater.

Sitatet dekker mye av innholdet i denne reportasjeboka som Washington Post-redaktøren Finkel har skrevet og vunnet en rekke priser for. «Jeg hadde ingen agenda», hevder han. «Jeg ville rett og slett berette om hva amerikanske soldater måtte gjennomleve under tjenesten i Irak». Og det gjør han, nøkternt og detaljert så det svir. Han fulgte, og levde i åtte måneder sammen med, en bataljon infanterister som i snaut halvannet år fra januar 2007 var plassert i en fremskutt operasjonsbase i Øst-Bagdad. De ankom, flesteparten, som nysgjerrige og positive unggutter med et litt naivt ønske om å sikre Irak for demokrati og bedre levevilkår. De reiste hjem – unntatt de 14 døde og alle de mer eller litt mindre hardt sårede, som allerede var hospitalisert i USA – traumatiserte, desillusjonerte og hatefulle. «Jeg tilbyr deg fred og et liv uten dritt, og du vil bare slåss med meg, utakknemlige jævel», knurrer en major. For kamp ble det, mot snikskyttere og rakettangrep, men først og fremst mot utallige EFP'er: Eksplosivt formede penetratorer. Eller på ordentlig norsk: Veibomber, fjernstyrte og omhyggelig utformet for å trenge igjennom gulv og dører på de tungt pansrede kjøretøyene, med grusomme ødeleggelser på kropp og etter hvert sjel som resultat.

Som man forstår, er dette et enøyd verk. Om amerikanere i krig: Den daglige, stadig mer ødeleggende tjenesten. Hjemmeforhold som ikke funker lenger. Invalidiserende skader. Politiske målsettinger som pulveriseres. Et irakisk samfunn som går i oppløsning. Og iblant noen medfølende betraktninger om irakere i klem mellom de stridende parter.

Enøyd, men ikke partisk. President Bush jr. levnes liten ære, troen på en misjon med mening likeså. Respekten for soldatene er der likevel i stort monn, fra den uerfarne 19-åringen til bataljonssjef Kauzlarich med sin uslitelige optimisme. Tittelen «Våre beste menn» får kanskje en innebygget utilsiktet ironi som originalen «The Good Soldiers» mangler.

I sum blir dette en meget virkningsfull antikrigsbok. Og naturligvis: Ingen nordmann som leser den kan unngå å trekke linjene til egne landsmenn i Nord-Afghanistan.