Lillehamringen, legen og litteraten Christer Mjåset debuterte med novellesamlinger, men i sin bok nr.tre trør han til med en skikkelig, tykk roman, plassert i skjæringspunktet mellom flere sjangere. Kaller man det «legeroman», gir det assosiasjoner til «den høye, mørke kirurgen» og de vakre sykepleierne hans. Så ikke her, men boka er absolutt og hele tiden fortellingen om den unge vikarlegen og hans strevsomme arbeidshverdag i en nordvestlandsk kystkommune. Som sådan gir den profesjonelt riktig (må man tro) bilde av stress og nattevåk, vanskelige avgjørelser og tungt, ensomt ansvar, gjennomfarget med medisinske termer og sykdomsbeskrivelser. Hovedperson dr.Helmer får et tiltalende antihelt-preg ved sin klossethet overfor kvinnene, sin foreløpig hemmelige epilepsi og et tidligere, fatalt uhell ved operasjonsbordet. Men så blir det også en slags kriminalroman av det, med et plot som doktorvikaren langsomt avslører. Hemmeligheter i den nyss avdøde gamle-doktorens mangslungne, patriarkalske manipulasjoner kommer for en dag, og forteller mye og kanskje realistisk om legeposisjonen for noen få år siden. Innbakt i dette gleder vi oss over den realistiske skildringen fra Hitra-samfunnet og -geografien. Mjåset har så åpenbart vært der. Med et direkte og ukunstlet språk skildrer han mennesketyper, vær og føre, politiske konstellasjoner, folkelynne og folkeliv på en måte som gir boka et tilforlatelig preg av heimstad-diktning. I mine øyne er det først og fremst dette som hever boka til god lesning. 22