Betagende tristhet

Foto:

Av
Artikkelen er over 6 år gammel

HERTA MÜLLER I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv Oversatt av Kjell Olaf Jensen Tiden forlag

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Man kan tenke seg to bobler. I den innerste – med hardt skall – sitter en ung rumensk kvinne, en jeg-person som leseren vanskelig kan skille fra Herta Müller selv.

Henne må vi, langsomt og ubekvemt, danne oss et bilde av. Utenfor, men fortsatt markert atskilt fra oss lesere, har nobelprisvinneren formet sitt univers. Det trenger vi heller ikke uten videre inn i; av to årsaker.

Den ene er rett og slett den nesten ubegripelige forskjellen mellom vårt eget trygge, forutsigbare velferdsliv og en gledesløs, nedslitt, overvåket og farlig tilværelse i en kommunistisk totalitær-stat – Romania, kanskje på 1970-tallet. Den andre er Herta Müllers skriveform, i Kjell Olaf Jensens glimrende oversettelse. Leseren får ingenting gratis. Fortellingen utvikler seg i korte glimt: Den navnløse hovedpersonen sitter på trikken, på veg til et av de utallige forhørene hos overvåkingspolitiet som hun må gjennomgå fordi hun la ti papirlapper i kjolene som skal eksporteres. Lapper med et naivt håp om at en giftesyk italiener skulle tenne på ei ukjent, men navngitt rumensk ungjente. Mellom observasjonene fra trikketuren glipper beretningen inn om livet nå og tidligere. Trist og trøstesløst, kanskje et snev av lykke én eneste gang. Noe ren ondskap, men mest oppgitt slitasje; mennesker i alle aldre i egosentrisk kamp til egen fordel. Lite kjærlighet blir det plass til i en slik tilværelse; det får greie seg med begjær. Og nesten alt sammen nøkternt og på et vis følelsesløst fortalt i springende, abrupt form, med uvante og fascinerende bilder. Noen ganger forståelige, iblant uklare – men aldri likegyldige.

Som antydet er dette en roman som setter krav til sin leser. Men tar man strevet med å trenge inn i Herta Müllers grå og skremmende verden, får man mye tilbake.

Artikkeltags